Hvorfor gjelder ikke “aldri mer” et folkemord i vår egen samtid?

For hvordan berører kunsten våre liv, spør Tale Næss i dette diktet. Kan den også fungere som en form for beredskap - og hvem hadde vi vært uten den?

Mens dagene blir lysere faller bombene ubønnhørlig over Gaza. Og når en tror det ikke kan blir verre, kan det bli det. Verre. Jeg skulle ha skrevet om våren, men det gikk ikke. I stedet skrev jeg dette...

I mars sniker sola seg over stueveggene hjemme hos oss. Det er tid for å måke verandaen, sjekke om det er snøklokker i blomsterbedet, men i år er det også tid for våpenhviler, for tanken på en umulig fred; på seierherrer og tapere. Og der – like før mars går over i april –  skriver jeg dette diktet.

Vår menneskelighet avhenger av vår evne og vårt mot til å si nei til urett og undertrykkelse.

Et av mine viktige barndomsminner er en seilas der de voksne snakket om en verden uten dødelige våpen.

Intensjonene er stadig mer utilslørte. Handlingene råere. Språket føles veikere for hver dag.

Gud er død, og vi drepte ham. Trump lever, og vi skapte ham.