I mars sniker sola seg over stueveggene hjemme hos oss. Det er tid for å måke verandaen, sjekke om det er snøklokker i blomsterbedet, men i år er det også tid for våpenhviler, for tanken på en umulig fred; på seierherrer og tapere. Og der – like før mars går over i april –  skriver jeg dette diktet.

Vår menneskelighet avhenger av vår evne og vårt mot til å si nei til urett og undertrykkelse.

Et av mine viktige barndomsminner er en seilas der de voksne snakket om en verden uten dødelige våpen.

Intensjonene er stadig mer utilslørte. Handlingene råere. Språket føles veikere for hver dag.

Gud er død, og vi drepte ham. Trump lever, og vi skapte ham.

Dette diktet ble hentet fram etter lørdagens demonstrasjon for Gaza i Tromsø. En ny familie var kommet til byen. En familie som stod uten alt og som trengte alt. Samtidig venter et utall afghanere, russere, syrere, tamiler på å få innvilget sine oppholdstillatelser. Diktet heter URETURNERBAR.

Bodø/Glimt burde ikke spilt kampen mot israelske Maccabi Tel Aviv. Å betale seg ut av de politiske signalene man sender - en normalisering av ulovlig okkupasjon og folkemord - er dessverre ikke godt nok.

Tekno-oligarkenes frihetsdrøm er privateide samfunn for de utvalgte - der demokrati er erstattet av aksjonæravtaler. Er Gaza i ferd med å bli en prototype?