"Brev fra Gaza", av Ghassan Kanafani

"Kjære Mustafa,

Jeg har mottatt brevet ditt, der du skriver at du har gjort alt du kan for at det skal være mulig for meg å bo hos deg i Sacramento. Jeg har også fått beskjed om at jeg har fått en stilling i avdelingen for sivilingeniørfag på Universitetet i California. Jeg vil takke deg varmt for alt, min venn. Svaret mitt virker kanskje litt underlig for deg når du nå leser det, men jeg har bestemt meg. Og du skal ikke tro at jeg er i tvil om avgjørelsen, faktisk føler jeg meg helt sikker på at jeg aldri har sett ting klarere enn det jeg gjør nå.

Nei, min venn, jeg har ombestemt meg: Jeg vil ikke følge etter deg til «landet som bugner av grønne hager, vann og pene ansikter» som du skrev i ditt forrige brev. Nei, jeg blir værende her, og jeg kommer aldri til å dra.

Jeg er oppriktig lei meg for at livene våre ikke vil fortsette på den samme veien, Mustafa. For jeg kan nesten høre stemmen din minne meg på løftet vi ga hverandre om å holde sammen, minne meg på at vi proklamerte «Vi skal bli rike!» Men det er ingen ting jeg kan gjøre med det nå, min venn. Joda, jeg husker fremdeles dagen da jeg stod i avgangshallen på flyplassen i Kairo og trykket hånden din, mens jeg stirret på den vanvittige motoren til flyet. Øyeblikket roterte tiden i takt med den øredøvende propellen, og du stod rett foran meg. Det runde ansiktet ditt var stille og lukket.

Ansiktet ditt var det samme som da vi vokste opp i Shuja’iyya kvartalet i Gaza by. Bortsett fra noen få rynker. Vi vokste opp sammen, forstod hverandre til bunn og lovet å holde sammen inn i evigheten. Men ...

«Flyet går om ett kvarter. Ikke stirr ut i den tomme luften på den måten der. Hør da! Du drar til Kuwait neste år, der tjener du nok penger til å kunne rive opp røttene dine fra Gaza og plante dem på nytt i California. Vi begynte sammen, vi skal fortsette sammen ...»

Jeg kan fremdeles høre deg si dette til meg, jeg hører deg!

Jeg så på de leppene dine, de beveget seg så raskt. Du har alltid snakket sånn, uten komma eller pauser. Men jeg hadde en vag følelse av at du egentlig ikke var helt fornøyd med å skulle fly din vei. Du kunne ikke oppgi tre gode grunner til at du gjorde det. Også jeg led på grunn av dette skiftet, men den klareste tanken vi hadde var: Hvorfor vender vi ikke ryggen til Gaza og flykter? Hvorfor? Din situasjon hadde derimot begynt å bli bedre. Utdanningsdepartementet i Kuwait hadde gitt deg en kontrakt, mens de hadde avvist meg. I elendigheten jeg befant meg i, sendte du meg mindre summer penger. Du sa at jeg skulle se på det som lån, fordi du var redd for at jeg ville føle meg ydmyket. Du kjente situasjonen jeg og familien min var i, ut og inn; du visste at min minimale lønn fra UNRWA skolene ikke var stor nok til å brødfø både moren min og broren min sin enke og de fire barna deres.

«Hør godt etter nå. Skriv til meg hver dag ... hver time ... hvert minutt! Flyet går. Ha det bra! Til vi ses igjen!»

De kalde leppene dine berørte så vidt kinnet mitt, så vendte du ansiktet vekk fra meg og mot flyet. Når du snudde deg en siste gang så jeg tårene dine.

Senere ga utdannelsesdepartementet i Kuwait også meg en kontrakt. Det er unødvendig å gjenta for deg alle detaljene for hvordan livet mitt der var. Jeg skrev til deg om alt. Livet der hadde en klissete og sleip tomhet ved seg. Som om jeg var en liten østers fortapt i undertrykkende ensomhet, i langsom kamp mot en fremtid like mørk som en gryende natt, fanget i en råtten rutine, et oppgulp av en kamp mot tiden. Alt var hett og klamt. Hele livet var glatthet, det dreide seg bare om å holde ut til slutten av måneden.

Midtveis det året bombarderte israelerne de sentrale områdene i Sabah og angrep Gaza, vårt Gaza, med bomber og flammekastere. Hendelsen endret muligens litt på rutinene mine, men det var ingen grunn til at jeg skulle bry meg så mye; jeg skulle jo legge dette Gaza bak meg, jeg skulle jo flytte til California, bo der helt for meg selv, for min egen del, for jeg hadde lidd lenge nok.

Jeg hatet både Gaza og alle innbyggerne hennes. Alt i den amputerte byen minnet meg om mislykkede bilder i gråtoner malt av en syk mann. Joda, jeg sendte små summer penger til både moren min og broren min sin enke og barn for å hjelpe dem til å overleve, men jeg hadde tenkt å frigjøre meg også fra dette siste blyloddet, der i det grønne California, langt vekk fra stanken av nederlag som hadde fylt neseborene mine i sju år. Sympatien som bandt meg til min brors barn, deres mor og min egen, kunne aldri rettferdiggjøre tragedien, jeg skulle ta et vinkelrett stup. Det kunne ikke få trekke meg lenger ned enn det allerede hadde gjort. Jeg måtte flykte!

Du kjenner godt til disse følelsene, Mustafa, du har de samme erfaringene som meg. Hva var dette dårlig definerte båndet vi hadde til Gaza, dette som la en demper på entusiasmen for å dra? Hvorfor analyserte vi ikke materien slik at det ga en klar mening? Hvorfor lot vi ikke dette nederlaget og alle sårene bli liggende igjen bak oss, slik at vi kunne vende oss mot en lysere fremtid og finne reell trøst? Hvorfor? Vi visste ikke helt.

Da jeg i juni dro hjem på ferie og samlet sammen alle mine eiendeler, fylt av lengsel etter den søte avskjed, selve begynnelsen på de små tingene som gir livet en fin og lys mening, var Gaza akkurat slik jeg alltid har kjent henne; lukket som den innadvendte foringen på et rustent sneglehus kastet opp på den klebrige sandstranden av bølgende ved slaktehuset. Dette Gaza var mer overfylt og hektisk enn sinnet til en sovende som kaver rundt i et forferdelig mareritt. De trange smugene med sin særegne lukt, lukten av nederlag og fattigdom, og alle husene med svulmende balkonger. Dette Gaza! Men hvilke underliggende grunner trekker en mann tilbake til familien, huset, minnene, slik en vannkilde trekker til seg en liten flokk fjellgeiter? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg dro hjem til moren min den morgenen. Da jeg kom dit, ble jeg tatt imot av enken til broren min. Hun gråt og spurte om jeg ville etterkomme den skadde datteren Nadias ønske om å besøke henne på Gaza sykehus samme kveld. Kjenner du Nadia, Mustafa? Den vakre tretten år gamle datteren til broren min?

Den kvelden kjøpte jeg ett kilo epler og dro til sykehuset for å besøke Nadia. Jeg visste at det var noe som mamma og svigerinnen min ikke fortalte meg, noe som tungene deres ikke evnet å formulere, noe rart som jeg ikke greide å sette fingeren på. Jeg elsket Nadia av gammel vane, den samme vanen som gjør at jeg elsker hele den generasjonen som er så flasket opp på nederlag og fordrivelse at de har endt med å tro at et lykkelig liv er et sosialt avvik.

Hva skjedde i det øyeblikket? Jeg vet ikke. Jeg var helt rolig da jeg gikk inn i det hvite rommet. Syke barn har en slags hellig aura ved seg, og den blir forsterket hvis barnet er sykt fordi det har blitt påført slemme, smertefulle sår. Nadia lå på sengen med ryggen støttet opp av en stor pute, håret hennes var spredt utover, som en tykk pels. De oppsperrede øynene var fylt av en dyptgripende stillhet og langt inne i de svarte pupillene glitret det i en tåre. Ansiktet hadde en lavmælt ro over seg, men var like uttrykksfullt som en torturert profets. Nadia var fremdeles et barn, men hun virket som noe mer enn et barn, mye mer, og eldre enn et barn, mye eldre.

«Nadia!»

Jeg har ingen anelse hvorvidt det var jeg som sa det, eller om det var noen bak meg. Men hun løftet blikket og så på meg. Øynene hennes fikk meg til å gå i oppløsning, som en sukkerbit i en kopp med varm te.

Jeg hørte det forsiktige smilet i stemmen hennes.

«Onkel! Kom du fra Kuwait nå?»

Stemmen snørte seg i halsen hennes. Hun løftet seg opp med hendene og strakk nakken oppover mot meg. Jeg klappet henne på ryggen og satte med ned ved siden av henne.

«Nadia! Jeg har med gaver til deg fra Kuwait, massevis av gaver. Jeg sparer på dem til du kan stå opp fra sengen, helt frisk og fin, da kommer du hjem til meg og da skal du få dem. Jeg har kjøpt de røde buksene du skrev og ba om. Ja, jeg har kjøpt dem.» 

Det var løgn, født av den anstrengte situasjonen, men i det jeg sa disse ordene føltes det ut som at jeg snakket sant for første gang. Nadia skalv som om hun hadde fått et elektrisk sjokk og i en ubehagelig stillhet senket hun hodet. Jeg kjente at tårene hennes gjorde baksiden av hånden min fuktig.

«Si noe da, Nadia! Si noe! Vil du ikke ha de røde buksene?» Hun løftet blikket mot meg og skulle til å snakke, men så stanset hun, bet tennene sammen, så hørte jeg stemmen hennes igjen, som om den kom fra et sted langt borte.

«Onkel!»

Hun strakk ut hånden, løftet det hvite lakenet med fingrene og pekte på benet som var amputert fra øverst på låret.

Min venn... Aldri skal jeg glemme Nadias ben, amputert fra øverst på låret. Nei! Og jeg skal heller aldri glemme sorgen som hadde formet ansiktet hennes, etset seg inn i konturene, til evig tid. Den dagen gikk jeg ut av sykehuset i Gaza, hånden min klemte i stille hån rundt de få kronene jeg hadde hatt med meg for å gi til Nadia.

Den brennende solen fylte gatene med blodets farge. Og Gaza var helt ny, Mustafa! Du og jeg så aldri byen slik. Steinene som står stablet ved inngangen til Shuj’aiyya kvartalet der vi bodde ga nå mening, de virket å være plassert der nettopp for å forklare den meningen. Dette Gaza som vi hadde bodd i, alle de gode menneskene som vi hadde tilbrakt sju års nederlag med, det var noe nytt. For meg virket det å være bare begynnelsen. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det bare var en begynnelse. Jeg forestilte meg at hovedgata jeg gikk nedover på vei hjem var begynnelsen på en lang, lang vei som ledet til Safad. Alt i dette Gaza pulserte av en tristhet som omfattet mer enn gråt. Det var en utfordring, og mer enn det; det var som å skulle ta tilbake det amputerte benet!

Jeg gikk inn i gatene i Gaza, gater fylt av blendene solstråler. De fortalte meg at Nadia mistet benet da hun dekket småsøsknene med kroppen sin for å beskytte dem fra bombene og flammene som hadde festet klørne i huset deres. Nadia kunne ha reddet seg selv, hun kunne ha løp sin vei, reddet benet sitt.

Men hun gjorde ikke det. Hvorfor?

Nei, min venn, jeg kommer ikke til Sacramento, og jeg angrer ikke på avgjørelsen. Og nei, jeg vil heller ikke fullføre det vi begynte på sammen i barndommen. Den murrende følelsen du hadde da du forlot Gaza; den lille klumpen må ha vokst til en gigant inne i deg. Den må bli enda større; du må gå inn i den for å finne deg selv, her midt blant nederlagenes stygge ruiner.

Jeg kommer ikke til deg. Men du; kom tilbake til oss! Kom tilbake for å lære av Nadias ben, amputert fra øverst på låret, lære hva livet er og hva det å eksistere betyr.

Kom tilbake, min venn! Vi venter på deg.