10 måneder har gått siden jeg skrev til deg sist, Jonas

Da skrev jeg at det ikke går bra med meg, at vi var mange som ikke visste hvordan vi skulle bære det vi var vitne til, og at vi ikke forsto hvorfor dere ikke gjorde mer. Du har aldri svart hverken meg eller mine medaktivister. Du har vært utydelig og usynlig i det mørkeste året jeg noensinne har opplevd.

Sist skrev jeg fra frustrasjon og fortvilelse, fra et sinne som hadde bygget seg opp over mange år med solidaritetsarbeid både i Palestina og i de greske flyktningleirene, der jeg hadde lært hvordan brune mennesker fra «feile» land systematisk ble fratatt sin menneskelighet, og ble omgjort til tall og statistikk som sjelden fremkalte reaksjoner som endret deres virkelighet til noe annet enn det verre. Vi er mange som lenge har fulgt situasjonen i Palestina som forsto allerede 7 oktober 2023 hva som kom til å skje for menneskene i Gaza og på Vestbredden, og to måneder etter var helvetet verre enn vi kunne forestille oss.

Nå ett år senere har jeg ikke lengre språk for det. Nå skriver jeg fra et annet sted. Jeg skriver fra et veldig mørkt sted i meg selv jeg ikke engang visste fantes. Jeg vet ikke om du har sett det jeg har sett det siste året, Jonas. Jeg vet ikke om menneskene som holder fast på sin støtte til Israel har sett det samme som jeg og mange andre har sett det siste året.

Uansett hvor mye jeg vrir hjernen min så klarer jeg ikke å tro at vi kan ha sett det samme, for hvem er de som daglig ser videoer av ødelagte kropper, sjeler og sinn, som samtidig velger å snu seg vekk i et selektivt menneskesyn? Så uendelig mange ganger det siste året har jeg tenkt at det vi ser akkurat nå er så grotesk og så brutalt at nå må det skje noe, og så skjer det absolutt ingenting. Stillhet er det aller verste, for det får oss som er vitner til å lure på om vi er fullstendig gale.

Denne dissonansen mellom fullstendig ødeleggelse, og stillhet. Det føles farlig og skremmende, som om alt er i oppløsning.

Vi har absolutt ingenting å holde fast i nå. Det er dette som drar meg inn i det aller mørkeste stedet i meg selv, og jeg finner ikke veien ut fordi ingen med makt leder med sannhet og klarhet.

De situasjonene der jeg har sett deg som mest engasjert Jonas, er når du anmoder til beherskelse og at vi ikke må ta denne «konflikten» til Norge, ofte i en kontekst der du adresserer antisemittisme. Jeg og mine medaktivister står opp mot alle former for rasisme og undertrykkelse, og de fleste av oss som vokste opp i Norge fikk et sterkt moralsk kompass utviklet gjennom å lære av historien og Holocaust. Det vi gjør gjennom å bruke våre stemmer nå er det vi har lært fra historien, fra vårt kompass.

Problemet er bare at denne såkalte «konflikten» allerede er i Norge, Jonas. Rundt 4000 norske palestinere har i et år vært vitner til at deres okkuperte hjemland jevnes med jorda, at deres familier og deres folk utslettes, at kropper som ligner deres ødelegges med bomber, sult og våpen, og de sviktes av sine egne ledere, dere.

Dere hever ikke stemmen for dem, Jonas. Dere holder ikke fast i deres menneskeverd, dere blir ikke opprørte for dem, dere trekker ikke oljefondet ut av okkupasjonen for dem, dere tar ikke på keffiyeh for dem, dere sørger ikke over deres drepte.

Med hundre små og store handlinger viser dere hvordan dere verdsetter deres liv i en annen målenhet. En mindre, usynlig og stille målenhet.Det går lang tid mellom hver gang jeg finner ordene nå. Når debatten om sykelønn raste nettopp, så tenkte jeg at jeg akkurat nå kunne tenke meg å sykemelde meg fra verden hvis det hadde vært mulig. Fordi stillheten deres gjør meg syk, Jonas. Det at våre desperate rop om et felles menneskeverd ikke når fram, gjør meg syk.

Hva skal vi som har sett dette gjøre nå?

Skal vi slutte å være vitne til det som skjer hver eneste dag i Gaza, Vestbredden og i Libanon? Skal vi late som om brutaliteten ikke skjer, skjerme oss selv, dempe volumet av lidelsen som ommøblerer alt på innsiden? Skal vi sykemelde oss fra verden for å beskytte oss selv, eller skal dere se med oss og bekrefte den samme virkeligheten?

Palestina bærer all verdens verdighet på sine skuldre akkurat nå, vi er så mange som prøver å bære med, men vi greier det ikke så lenge dere er stille.

Jeg bønnfaller dere med det lille jeg har igjen av stemme Jonas, hold fast i de prinsippene vi trodde fantes.

Palestina utslettes, ikke velg stillheten.

Marthe Valle er artist, forfatter, småbruker og aktivist. Denne teksten ble først publisert publisert på hennes facebookside.