Den farlige forutsigbarheten

Av og til er jeg i det eksistensielle hjørnet. Da får jeg lyst til å gruble. Jeg får lyst til stille de virkelig store spørsmålene. 

For eksempel: Hva er et liv? 

Et liv er tiden fra du for første gang fyller lungene med luft, til du trekker ditt siste pust. Livet ditt er et tidsintervall.

Hva er tid?

Det er et vanskeligere spørsmål. Store norske leksikon definerer tid som «et abstrakt redskap som brukes for å måle differansen mellom to tidspunkter». For eksempel mellom fødsel og død, eller tiden det tok fra jeg skrev første til siste bokstav i denne setningen. I fysikken er tid regnet som den fjerde dimensjonen.

Hva er en dimensjon?

En dimensjon er en størrelse. De tre første dimensjonene angir lengde, bredde og høyde. Vi kan måle disse tre dimensjonene i millimeter. Den fjerde dimensjonen, altså tiden, måler vi i sekunder, minutter og timer. Men hva er det egentlig vi måler når vi måler tid?

Egentlig er et underlig ord. Når det dukker opp i en setning, betyr det at det er noe som er skjult. Det ligger noe under overflaten. Slik er det også med tiden. Jeg vet hva tid er, men jeg vet ikke hva den egentlig er. 

Samtidig vet jeg noe annet, noe som er minst like viktig: Tiden vår er like kort som den er verdifull, og den renner vekk gjennom fingrene våre. 

En liten tidstyv. Mobiltelefonen min er om lag 10 mm tykk, 100 mm høy og 60 mm bred. Den er altså ikke spesielt stor, men den tar stadig større plass i livet mitt. Jeg kan sitte i sofaen og lese en bok, og nærmest på impuls finne fram mobilen. Før jeg vet ordet av det, har jeg sjekket ørten sosiale medier og doomscrollet meg gjennom nettavisene. Jeg har etterlatt meg en drøss med digitale kakesmuler, som gjør det enda lettere for de elektroniske tidstyvene å holde på oppmerksomheten min neste gang jeg plukker opp mobilen.

Hvorfor går jeg ikke lei? Hvorfor fortsetter jeg å skrolle bort den uerstattelige fritiden min? Hvorfor godtar jeg å bli overvåket, analysert og manipulert av krefter som har alt annet enn gode hensikter?

Jeg føler meg som en algoritmestyrt forsøkskanin i et sosialpsykologisk eksperiment. Jeg føler meg forutsigbar.

Forutsigbare roboter. I boka Om frihet (2024) advarer den amerikanske historikeren Timothy Snyder mot forutsigbarheten. Han mener at de sosiale mediene gjør oss «mer forutsigbare enn vi trenger å være, og enklere å herske over.» Algoritmene forutser hva vi vil dele, like og klikke på. Det gjør oss til kjedelige mennesker og perfekte forbrukere. Ifølge Snyder reduserer markedskreftene oss til «roboter som følger enkle algoritmer. Hva skal vi verdsette i livet? Hvem vet. Hva skal du drive med i hverdagen? Følg impulsene dine og kjøp noe (...) Når vi alltid får det samme svaret, henfaller vi til våre sannsynligste tilstander.» 

I løpet av de siste årene har denne utviklingen blitt forsterket av de stadig kraftigere KI-verktøyene, som skaper tekster basert på nettopp sannsynlighet. Denne teknologien gir oss ikke bare snarveier til ferdige tekster, men også til ferdige tanker. I stedet for å bevege oss fremover ved hjelp av vår egen kreative tankekraft, risikerer vi å stagnere i et lukket kretsløp av sannsynlighetsberegning og forutsigbarhet.

Denne forutsigbare og teknologistyrte atferden er ekstra farlig i klimakrisas tidsalder. Ifølge litteraturviteren Anders Dunker er menneskeheten på vei inn i et «ukjent territorium», men likevel tviholder vi på «det gode gamle - for en stadig høyere pris. Vi navigerer inn i framtiden ved hjelp av foregripelser basert på fortiden, på kjente, repetitive opplevelser, tilforlatelige mønstre og regelmessigheter». (Le monde diplomatique, februar 2025). 

Når vi har passert 1,5-graders-målet i Parisavtalen med god margin, må vi tenke nytt. Vi må skape forandring. Å godta tingenes tilstand er blitt høyrisikoatferd. Likevel føler jeg at jeg står bom fast, mens klimaet går til helvete, mens høyrepopulistene tar over verden, mens tiden raser av gårde i en vanvittig hastighet.

«Let every man be master of his time», skrev William Shakespeare i 1623. «Time is a jet plane», sang Bob Dylan 352 år senere. Hvordan kan vi bli herrer over vår egen tid i en digital tidsalder? Kan vi reise oss fra det metaforiske flysetet, bane oss vei gjennom midtgangen, innta cockpiten og ta kontroll over spakene?

Jeg tror vi kan klare det, men da må vi tørre å være uforutsigbare.

Det uforutsigbare fellesskapet. Ifølge Snyder er et fritt menneske et uforutsigbart menneske. Hvis myndighetene, kapitalkreftene og teknologibransjen ikke vet hva de kan forvente av oss, blir det også vanskeligere å styre oss. Uforutsigbare mennesker godtar ikke uten videre tingenes tilstand. De stiller brysomme, kritiske spørsmål. De er rusk i samfunnsmaskinen. 

Når mennesker møtes, kan alt skje. Fremtiden blir uforutsigbar. 

Hva kan vi gjøre for å bli mer uforutsigbare? Et viktig, første skritt er å kutte ned på både skjermtiden og alenetiden. Snyder påpeker at mesteparten av den sosiale mediebruken vår foregår i isolasjon. Vi er nesten alltid alene foran mobilskjermen. Denne isolasjonen er med på å gjøre oss mindre spontane og kreative. Et viktig, første steg mot en mer fri tilværelse er altså å legge bort mobilen og treffe andre mennesker. Når mennesker møtes, kan alt skje. Fremtiden blir uforutsigbar. 

I 1968 skrev den britiske kunsthistorikeren John Berger et essay om kraften i demonstrasjoner og politiske markeringer. Berger mener at en demonstrasjon ikke kun handler om å markere motstand, men også om å skape et meningsfellesskap: «Those who take part become more positively aware of how they belong to a class. Belonging to that class ceases to imply a common fate, and implies a common opportunity.» 

Når vi tar del i et politisk fellesskap, kan vi oppdage muligheter vi ikke ante at fantes. Vi kan både se oss selv og verden på en ny måte. Vi kan se for oss fremtiden uten å la oss begrense av hva som er sannsynlig, og heller tenke på hva som er mulig. 

Hyperpolitikkens forbannelse. Dessverre er det ikke så lett å skape et politisk fellesskap i en digital verden. Ifølge den belgiske forskeren Anton Jäger lever vi i en hyperpolitisk tid. Hyperpolitikk er «en tilstand av ekstrem politisering, der motstanden mot bestående maktstrukturer vedvarer, men der deltagelse i politiske partier, fagforeninger og ideelle organisasjoner forvitrer» (Morgenbladet, 29.11.24). Vi blir mer og mer engasjerte, men mindre og mindre organiserte.

Framveksten av hyperpolitikken henger sammen med den digitale medieøkonomien, som favoriserer spekulativ nyhetsdramaturgi og emosjonelt polariserende innhold. Vi lar oss engasjere følelsesmessig av sterke enkeltsaker. Vi trekker raske konklusjoner basert på bilder, overskrifter og ingresser. Vi lever i øyeblikket, og vi lar følelsene ta overhånd.

Mens jeg skriver denne teksten, leser jeg i nettavisene at en afghansk asylsøker har kjørt en bil inn i en folkemengde i München. Det er et tragisk øyeblikk, som naturligvis vekker sterke følelser. Som Timothy Snyder skriver i Om frihet, er både øyeblikk og følelser «enkle å styre for oligarker og maskiner». Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan denne hendelsen vil påvirke det kommende forbundsdagvalget i Tyskland.

I hyperpolitikkens tidsalder ser vi oss blinde på enkeltsaker, alene foran hver vår skjerm. Vi sitter fast i øyeblikket, og mister fremtiden av syne. Vi får aldri tid til å løfte blikket, og det gjør at vi glemmer å stille de viktige spørsmålene: Hva slags samfunn vil vi leve i? Hvilke fellesskap vil vi ta del i? Hvilke verdier tror vi på?

Den femte dimensjonen. I 1992 fikk det britiske bandet The Prodigy en kjempehit med den heseblesende partylåta «Out of Space», der vokalisten Keith Flint erklærte at han ville «ta hjernene våre til en ny dimensjon». Jeg vet ikke nøyaktig hvilken dimensjon han siktet til, men det er mulig at det dreier seg om den femte dimensjonen. 

Et fritt menneske vil alltid strekke seg mot den femte dimensjonen.

Keith Flint var naturligvis ikke fysiker. Det er heller ikke Timothy Snyder, men likevel er han svært opptatt av nettopp den femte dimensjonen. Ifølge Snyder er det i denne dimensjonen vi finner verdiene, som for eksempel rettferdighet, solidaritet og bærekraft: «Når vi tar valg og hevder verdier, siver denne femte dimensjonens geometri inn i vår verden og gjør oss og den mindre forutsigbare.»

Et fritt menneske vil alltid strekke seg mot den femte dimensjonen. Det er i denne dimensjonen vi kan forestille oss et bedre samfunn – et samfunn som er basert på verdier og visjoner, ikke blind økonomisk vekst. Å nå dit vil kreve kollektiv tankekraft. Det vil kreve at vi legger bort skjermene og snakker sammen. Vi må utveksle ideer i en fri og ikke minst uforutsigbar offentlig samtale. Vi må møtes i den fysiske virkeligheten. Vi må diskutere, vi må demonstrere, vi må sørge for å bli hørt. 

Joe Strummer, den legendariske frontfiguren i The Clash, sa i sin tid at «The future is unwritten». Vi aner ikke hva som skjer rundt neste sving. Vi skriver fremtiden sammen. 

Hva venter vi på?