DESEMBERDIKT

Opus for Gaza

Det er sen desember
vi ligger tett sammen og lytter til natta
til den lave praten fra barnerommene
til dagen som våkner utenfor
summingen av biler
av en årstid som kler av seg og kler på seg igjen

Det er snø på takene
sang fra Bethlehemskirken på radioen
og vi bretter ut den nye duken
samler gjenstander og minner til en ring vi legger rundt hverandre
en sirkel av trygge gjentagelser
i håp om noe godt
i håp om at verden kan forandres
i håp om et nytt år -

Det er sen desember
vi har hengt julestrømpene på den faste plassen inne på stua
Når jeg legger meg om kveldene lukter det klementiner av fingrene mine
jeg tenner lys og slukker dem igjen
tar kakene fram fra kakeboksene
og legger dem tilbake igjen
og det snør
mykt og lint over helligdagene
over strendene
våre strender og Gazas strender der israelske kanonbåter vender kanonløpene innover
mot fjerne drønn av eksplosiver, rop fra minaretene og tynne søyler av røyk fra hjemmelagede leirovner der flate brød stekes på lav varme

Jeg lytter til vinterens innebygde trinseverk
pusten som tegner seg som hvite skyer foran oss der vi krysser gatene
der de krysser gatene
en puls
en motvillig strøm av liv bygget dypt inn i brystene våre i det tre lavtflyvende fly sneier hustoppene i Gaza by der en gammel mann står bøyd over en søppeldunk og leter etter noe å spise
i det et begravelsesfølge nærmer seg
i det natten sluker også dem -

En familie sitter bøyd rundt et talglys og lytter
til lyden fra kanonbåtene
til bølgene som slår inn mot strendene
til vinterkulden som presser seg inn og ut gjennom stueveggene
til lyden fra aggregatene
til lyden av spadetak dypt nede i jorden
der de underjordiske tunnelene
graves fram og raser sammen igjen
reises og går i oppløsning igjen
dukker opp og forsvinner igjen idet den fine sandjorda drysser ned over den smale nakken til en 14 år gammel gutt
Med en lommelykt i munnen aker han seg framover på magen mens han skyver en stor, hvit eske foran seg
Det er bare han der
han har mistet de andre et sted på veien
han er øm i kjevene av å ha lommelykten i munnen
tunga er tørr
han er kald, men han svetter
han stopper ikke
skyver bare ufortrødent den store esken foran seg gjennom den rislende stillheten
og den er full av skosverte eller kompresser eller hodepinetabletter eller søte kjeks eller tannpasta eller vaskemidler eller ammunisjon eller beltespenner eller barnemat og skjelvene fra eksplosjonene over ham opphører et øyeblikk og det blir stille
Helt stille
og lysene brenner og jeg venter -
På hva?
På noe mer?
På alt det andre som skal komme?
Og så kommer det:

En granat slår inn i et veilegeme
kanonbåtene hever løpene sine enda en gang, svinger dem langsomt, men ubønnhørlig vestover og innover mot byen
mot gater og moskeer og shoppingsentre og det er grålysning og den gamle mannen snur seg i det flyene slipper lasten sin, i det flammene står ut av løpene, i det et hus raser sammen og en gravid kvinne gråter i det barnet rives ut av kroppen hennes og himmelen fylles av et regn med flyveblader

bare ambulansene er igjen
og jeg sitter med åpne hender og vet at det nye året har forlatt meg
det er en dobbel skygge
den samler seg i øynene til mannen ved søppeldunken
til kvinnen i den blodige sykehussengen
til gutten med den hvite esken
det er et hittebarn
forlatt i ingenmannsland
Snart kan jeg ikke se det lenger
langsomt blir barnet, det nye året, teppet det er pakket inn i, de ørsmå føttene borte under et fint lag av flyvesand båret inn fra Besheba, fra ørkenen bak de israelske murene og vaktpostene som vokter dem, fra minefeltene
som omringer dem og deler denne verdenen i to
en for de som er utenfor
en for de som er innenfor
Og jeg sitter åndeløs foran tv-en og ser troppene samle seg ved grensepostene
ser rekkene med lastebiler ved veisperringene
ser kassene med skosverte og kompresser og hodepinetabletter eller søte kjeks, med beltespenner og barnemat, med tannpasta og vaskemidler som venter på å komme inn over grensen og jorden skjelver over den 14 år gamle gutten, den smale nakken og han skyver og skyver på esken sin og batteriene på lommelykten har gått ut og han har sand i øynene og han ser ingenting
han mumler lavt for seg selv: jeg ser ingenting, mens han kjenner eksplosjonene forplante seg gjennom hendene, opp fra magen og ut i armene og han lurer på hvor lenge han må være der nede, hvor lenge han har vært der nede
hvor lang denne tunnelen er
om han ikke er framme snart
om han ikke kommer til utgangen snart
om det ikke snart må være en utgang på dette
om han noen gang skal finne veien ut igjen -

Det er natt i Gaza
en absolutt natt
det er som om dagen gjemmer seg for lyset
slik en pistol smetter ned i hylsteret
når ordren blir gitt
eller en granat synker til bakken når hånden som holder den
er for trøtt til å holde våpenet hevet

Jeg står på en snødekt gate og kjenner frosten
trenge nedover
i det tunnelen vender bratt oppover og gutten nærmer seg en svak lysning, sprekken i en provisorisk dør og en tanke slår ned i meg:
Om jeg kunne være denne døra
Om jeg kunne være denne tynne stripa lys
Om jeg kunne være det som ventet ham på utsiden
svinge døra utover, ta esken ut av hendene hans og si: Velkommen!
med et håp om at verden kan forandres
med et håp om et nytt år -