Det finnes ikke nøytral teknologi

Jeg var nylig en av deltakerne til GoForIT sin konferanse om Fremtidens AI, og ble møtt i døra av aksjonister fra «Tech-folk for fred i Gaza». De reagerte på at selskaper som har kontrakter med israelske forsvaret fikk stå på scenen, og anklager teknologibransjen for dobbeltmoral. Var det ubehagelig? Ja. Det er vanskelig å se at bransjekollegaer blir anklaget for folkemord. Samtidig er det sunt at det politiske i teknologien nå settes på dagsorden.

Verken slagord eller taushet bringer oss videre. Tiden er overmoden for en seriøs og vanskelig samtale om fremtiden.

Jeg kaller meg sjelden teknolog, det starter ikke de riktige samtalene jeg ønsker å være med på. Jeg er godt forankret i samfunnsvitenskap og humaniora, men har jobbet med digitalisering i hele min yrkeskarriere, med roller i offentlig sektor og rådgiverbransjen. Hvordan teknologi påvirker individ og samfunn har alltid opptatt meg, jeg har blant annet vært en av pådriverne bak å innføre prinsippene om digital samfunnsansvar her i Norge. At det akkurat nå er sterke reaksjoner, både i og rundt teknologibransjen, overrasker meg ikke.

Tiden vi lever i er preget av krevende konflikter i en kompleks verden. Digitale løsninger er i dag i bruk som dødelige våpen - men også som samfunnskritisk infrastruktur og sosialt bindingsverk.

Mange av de store og globale selskapene opererer under kontrakter i land vi kanskje ikke er enige med for å si det forsiktig. Samtidig deltar de i en kamp om knappe ressurser. Vann, kritiske metaller og energi er blant verdens mangelvarer. Det har mye å si hvordan vi velger å være forbrukere.

Spørsmålene er store. Hva betyr det for et land som Norge å leve i en verden preget av teknologi-oligarker, kamp om ressurser, AI-generert innhold, trollfabrikker?

Denne høsten har jeg deltatt på flere arrangementer der norske digitaliseringsmiljøer samles for å snakke om fremtiden. På NOKIOS ble ny digitaliseringsstrategi for Norge analysert og kommentert. Personvern og sikkerhet ble løftet frem som svært viktig. Alle er også enige om at digital inkludering er viktig, men det er lite snakk om at flere velger å stå utenfor en digital verden. Er strategien at vi skal henge med på trendene eller ta bevisste veivalg?

Jeg savnet konkrete refleksjoner om hvordan vi skaper bedre rammevilkår for å kunne bryte ut av sårbarheten og skape trygg digital suverenitet, med forretningsmodeller som overholder menneskerettigheter. Effektive globale markeder for digitale tjenester har blitt en utfordring for rettssikkerhet, ytringsfrihet, tillit og menneskerettigheter. I Norge har vi våre utfordringer som det er viktig å jobbe med, men det bør ikke være til hinder for å bidra til å belyse teknologiens globale verdikjeder. Det er vanskelig, men det står vi da rustet til å gjøre? Har norske politikere mot, og kompetanse, til å stille riktige krav om alternativer til dagens tilbydere av digitale løsninger?

Fortellingene spriker for mye nå, til at samarbeid er en tilstrekkelig strategi. Maktkampene finner sted på alle fronter.

Demokratiske prinsipper står i sterk kontrast til forutsetningene for effektive markeder. Ingen er nøytrale. I et humaniora-perspektiv er det alltid noen som har en agenda, eller agency. Teknologien i seg selv har ikke nødvendigvis et formål, men det har de som bruker den. Selgerne av teknologien er ikke uten ansvar. Og hva betyr i praksis at de globale bærekraftsmålene sidestiller verdi for mennesker, natur og økonomisk bunnlinje?

Det er på tide med ærligere samtaler. Har vi satt tydelige nok ord på hvordan Norge vil ta tak i måten det digitale, globale tjenestemarkedet utfordrer samfunnsutviklingen vår på?

I andre sektorer ansvarliggjøres virksomheter for både bærekraft og etiske standarder, og handel med enkelte land sanksjoneres. IT-næringen er underlagt de samme etiske retningslinjene, men er preget av langt mer diffuse og globalt distribuerte verdikjeder. Bransjen er også mektig og velstående, men svakt regulert, der mange av tjenestene er avhengighetsskapende og kan være nesten umulig å komme ut av. Det har gjort oss ekstremt sårbare, ikke bare rent teknisk, men også etisk og moralsk.

Vi er ikke i en situasjon der vi kan si ja til det ene, og nei til det andre. Til det er avhengigheten for stor, og alternativene for få.

Svarene er ikke enkle. Bedrifter kan ikke unngå å gjøre veivalg, men de behøver prinsipper og markedsregulering som oppfordrer til å ta mer bevisste beslutninger.

Første steg for å bli kvitt en avhengighet er å erkjenne dybden av problemet.

Teknologer må bidra til å sette ord på hvordan vi skaper et bærekraftig teknologidemokrati - og fortsette å løfte den politiske bevisstheten om utfordringer og muligheter. Jeg mener politikere, ledere, økonomer og jurister, må ta ansvaret på alvor - og involvere teknologene i strategiene som legges. De som vet hvordan teknologiene lages og fungerer, må oppsøke andre fagmiljøer for å skape løsninger og forretningsmodeller forankret i prinsipper og verdier som speiler demokratiske tradisjoner. Det er som med oljen – det er ingen god strategi å kutte det fra én dag til den neste. Vi må ha et diskusjonsklima som anerkjenner behovet, og har plass til mangfoldet av perspektiver.

På hvilken arena skal vi møte hverandre for disse diskusjonene? Hvordan skaper vi det digitale samfunnet som speiler verdiene våre?