Det umuliges kunst

“Hvis musikken endrer seg, vil statens lover alltid følge etter”, advarte filosofen Platon i boken “Staten”, skrevet 375 år før kristus. Rytmene, harmoniene og poesien var farlig for makthavere. Kunsten hoppet over fornuften og appellerte direkte til enkeltmenneskets følelser. Den måtte stagges og kontrolleres, fordi den utfordre fellesfortellingen en stabil stat er avhengig av.

Har det å utfordre fortellinger vært viktigere enn akkurat nå? Det er massiv opprustning, menneskerettighetene undergraves, demokratier svekkes, klimautslipp når nye rekorder og 1,5-gradersmålet er i praksis gravlagt. Verden har faktisk aldri sluppet ut mer CO2 enn i 2023, forteller Global Carbon Budget.

Vi vet hva som skjer, men problemene blir bare verre.  Oljeselskapene forutså med stor nøyaktighet forutså scenarioene allerede på 1970-tallet. Til tross for tiår med massiv oppmerksomhet fra miljøorganisasjoner og talløse møter blant verdenslederne synker vi bare dypere nedover i mørket.  Selv om vi innoverer som gærne og pøser milliarder inn i teknologiutvikling synes ikke systemets grunnbetingelser å rikke seg.

Hva er det som mangler?

Problemet er ikke mangel på vilje, endringstakt eller løsninger. Vi lever i en verden der den teknologiske utviklingen og de økonomiske rammene defineres av de som har teknologisk og økonomisk makt fra før. Systemet opprettholder seg selv. Det er fortsatt full fest i baren på det synkende skipet.

Et godt kunstverk kutter ikke CO2-utslipp. Det stopper heller ikke kuler. Men det kan stille spørsmål. Det kan synliggjøre sannheter noen vil skjule. Det kan åpne perspektiver eller utvide språket. Det kan skape nye fellesskap, og mobilisere til handling.

Det finnes talløse eksempler på at kunst som har endret verden. Pablo Picassos “Guernica,” viste frem grusomhetene under den spanske borgerkrigen. Kinesiske Ai Weiwei sitt budskap om demokrati har lenge vært livsfarlig for det mektige kinesiske regimet. Lenge før folkemordet minnet Banksy, sammen med lokale gatekunstnere, om uretten som ble begått i Palestina. Norske Mari Boine revitaliserte den samiske selvbevisstheten ved å gjøre joik tilgjengelig for et bredere publikum.

Vi trenger kontinuerlig og kritisk utforskning, erfaringer som endrer perspektiver, alternative angrepsvinkler og nye fellesreferanser. I motsetning til det vi får inntrykk av er politikken i sin natur reaktiv, ikke proaktiv. Den speiler tidsånden, og vil aldri kunne strekke seg lenger enn det fremtidsfortellingene våre åpner for.

"Kunstnere er etter min oppfatning de virkelige endringsarkitekene, ikke de politiske lovgiverne, som implementerer endringer i etterkant”, skrev William Burroughs for tredve år siden.

Rytmene må endre seg. Fremover må sorg, raseri, oppgitthet og avmakt omdannes til håp og handlekraft. Like viktig som klimaforhandlerne og teknologene er poetene, låtskriverne, manusforfatterne, billedkunstnerne og scenearbeiderne. Galskapen i situasjonen må bli premisset. Kulturens jobb er å sprenge de rammene som holder utviklingen tilbake.