Drøm hvis du er våken

“Ingen skylder verden sin håpløshet”, skrev den kreftsyke poeten Andrea Gibson i et nyhetsbrev nylig. Fra sitt ståsted, der hun ser slutten på sin egen eksistens, minner hun om at ingen har en moralsk plikt til å være ulykkelig. Jeg hører hvor rett hun har. 

Samtidig er det vanskelig å vite hvordan man skal unngå å bli overveldet av mørke følelser som skyller inn over sjelen. 

Ja, det er djevelsk mørkt nå. 

Alt føles som et overveldende arbeid for å hindre stadig verre ødeleggelse,  degradering, lidelse. Gamle kolonistrukturer har det siste året vist frem sine voldelige maktstrukturer i all sin gru. Forvokste egoer, kalde hjerter og harde ideer har nakketak på verden. Naturmangfoldet raseres, vi styrer mot 2,9 graders oppvarming av planeten. Grusomheter normaliseres. Ubehagelige sannheter skyves under teppet. Institusjonene som skal beskytte oss går i oppløsning. 

Å stå opp for nestekjærlighet og rettsprinsipper er blitt kontroversielt, ja til og med kriminalisert i flere vestlige land. Er det dette hva menneskenaturen handler om? 

Det er fristende å legge seg i fosterstilling, lukke øynene, vente til det går over.

La meg dele et perspektiv: Det som skaper mest smerte i vår tid er erkjennelsen av at ingenting av dette var nødvendig. Alt kunne ha vært unngått.

Lidelsen vi ser nå har ikke oppstått av seg selv. Den er et uttrykk for mørk vilje, for destruktiv intensjon, for kreativt hat.  Folk blir marginaliserte av å kjempe for rettferdighet. Humanisme mistenkeliggjøres. Frykt for fremtiden og medfølelse med medmennesker gjør folk syke.

Hvordan skal vi tåle vekten av det som skjer? Hvem skal vi være i en verden som rakner?

De siste månedene har en erkjennelse begynt å vokse frem i meg: Hvis mennesker kan skape et helvete på jord, har vi også kapasiteten til å skape det motsatte. 

I en verden som planter avmakt i oss, må vi dyrke motmakt. Vi kan bruke vilje, intensjon og kreativitet til å skape helt nødvendige fortellinger om en annen sti. 

Hvis vi kan forestille oss en fremtid preget av maktbruk og splittelse, kan vi også forestille oss en fremtid preget av fellesskap. Hvis vi kan forutse hvordan grenseløs vekst utarmer planeten og leder til konflikt, kan vi også forutse hvordan det finnes andre modeller som kan tilbakeføre økosystemer og gjenopprette balanse. 

Hvordan ser denne fremtiden ut? Hvordan føles det å leve i den? Hvilke mekanismer, i oss selv og i verden, må endre seg for at dynamikken skal snu?

Forestillingsevnen gir retningssans. Og når vi vet hvor vi skal kan vi begynne å bevege oss - selv om stien er ny, og definitivt ikke følger en rett linje.

Selv har jeg gjort tre ting det siste året. Jeg bestemte meg i sommer for å bruke skaperkraft til å bygge de strukturene verden mangler.

Før sommeren gikk jeg inn i selskapet Reddel - som vil redusere forbruk gjennom deling og samarbeid i lokalsamfunn. Et prosjekt som både vil redusere ressursforbruket, skape møter mellom folk og redusere ulikheter.

Som følge av grusomhetene i Gaza har en ny og tydeligere stemme i meg, og skrevet ufiltrert. Det brenner inni meg, det er en sannhet som vil ut. Ved å dele tekster, har jeg fått nye venner - noen av dem for livet. Jeg har også valgt å gå sammen med flere skribenter og etablere Idealtid. Vi bygger et eksperimentelt medieprosjekt som prøver å samle folk rundt leirbålet, med en sosialt inkluderende abonnementsmodell.

Alt har skjedd sammen med mennesker jeg føler et verdifellesskap med, folk jeg brenner sammen med, folk jeg er blitt glad i. 

Det å skape noe er blitt livsviktig. Endrer det verden? Vet ikke. Men det bidrar til en nødvendig form for alkymi i min egen sjel. Fra å være en passiv mottaker av jævelskap, blir jeg aktivt et menneske som kan gjøre en forskjell. Fra å være individ, vever jeg meg inn i fellesskap. Fra å stå fastlåst, blir tilværelsen en krevende men levende prosess der nye dører åpner seg. 

Jeg må ta tøffere valg, men har blitt mer robust - fordi jeg selv bidrar til å manifestere de endringene jeg ønsker å se i verden.  

De som er våkne nå trenger å finne sammen, for å drømme, for å skape fortellinger, for å styrke hverandre og sette ting i bevegelse. Dette er tiden for å stille åpne spørsmål, male frem fremtidsbilder. Vi må åpne øynene, for de små og vakre endringene. Og vi må bygge kraften, stein på stein.

“Det eneste vi skylder verden er vår aktive deltakelse i å finne kreative og medfølende veier fremover. Hvis vi bevisst styrker gleden vår, hvis vi retter oppmerksomheten mot det som er vakkert i verden, vil bygge styrken og utholdenheten for å stå oppreist mot verdens smerte”, skriver Andrea Gibson.

Det mørkeste mørket blir et bakteppe som får alt som inneholder små løse håp til å lyse enda klarere.

Årets beste julegave?

Et abonnement på Idealtid gir eksklusivt innhold, invitasjon til arrangement og mulighet for å bidra i den redaksjonelle prosessen. Det er også en investering i mer mediekritikk, større spørsmål, modigere stemmer og sterkere fellesskap. 

Kjøp gavekort til en Idealist