En rettferdig klimakamp

Vi var mange som håpet at Kamala Harris skulle vinne presidentvalget i USA. Etter at stemmene var talt opp, og de første analysene begynte å komme inn, ble det tydelig at hun aldri hadde en sjanse. En viktig forklaring er at mange amerikanere har fått dårligere råd i løpet av Joe Bidens presidentperiode. Når matvareprisene stiger, hjelper det ikke at nasjonaløkonomien går godt. Som økonomen James Meadway skriver i The Guardian: Vi kan ikke spise brutto nasjonalprodukt. Vi kan bare spise mat. 

Mye tyder på at det vil bli dyrere å dra kortet i matbutikken. En studie utført av Den europeiske sentralbanken forutsier en årlig økning av matvareprisene på mellom 0.9 og 3.2% fram mot 2035. Årsaken er klimaendringer. Stigende temperaturer og ekstremvær gjør det dyrere å produsere alt fra olivenolje til ris. Mens klimaendringene så langt har handlet om ekstremvær, vil de i økende grad handle om mat og privatøkonomi. Før merket vi klimaendringene når vi åpnet ytterdøra. Nå vil vi også merke dem når vi åpner døra til kjøleskapet. 

En ond sirkel. Høyere matpriser kan gi mange mennesker en trangere hverdagsøkonomi. Dersom en stor andel av befolkningen opplever at pengene ikke strekker til i matbutikken, kan det føre til politisk uro, og i verste fall bane vei for høyreekstreme bevegelser. 

Vi har altså å gjøre med en ond sirkel: Ekstremvær ødelegger for matproduksjonen, slik at folk får dårligere råd. I tillegg blir mennesker i det globale sør tvunget på flukt som følge av dårlige avlinger. Begge deler er med å øke oppslutningen til klimafornektende populister som Trump i USA og Orbán i Ungarn. Klimakrisa kan altså gi høyrepopulistene politisk makt til å motarbeide utslippskutt og investeringer i grønn teknologi. 

Hvordan kan klimabevegelsen bryte denne onde sirkelen? Jeg tror vi må dra lærdom av Bill Clintons slagord fra 1992: «It’s the Economy, Stupid». Vi må forstå at økonomi er viktig, og unngå at klimatiltakene gir vanlige folk dårligere råd. Da må vi finne nye måter å finansiere det grønne skiftet på. 

Hva koster det å redde en planet? Det er dyrt å være fattig. Hvis vi ikke har råd til å gjennomføre klimakutt og investere i grønn teknologi i dag, vil regningen bli høyere i morgen. Men hva slags regning er det vi snakker om? Hva koster det å redde klimaet? 

Å sette en nøyaktig prislapp på det grønne skiftet er naturligvis umulig, men finansnettstedet Bloomberg anslår at det kan koste 200 trillioner dollar å kutte alle CO2-utslipp innen 2050. Da holder det ikke at de rikeste landene som har signert Paris-avtalen, har forpliktet seg til å bruke 100 milliarder dollar årlig på klimakutt. Vi trenger mer penger for å stanse klimakrisa. Hvor kan vi finne dem?

Skattepengene som forsvant. Da Thatcher og Reagan innførte en rekke økonomiske reformer på åttitallet, var argumentet at det «ikke finnes noe alternativ». Slik banet de veien for tre tiår med nyliberal politikk. Dette frislippet av markedskreftene kulminerte med finanskrisa i 2008. Den ble en ekte gamechanger. Mange tok nå til orde for en strengere regulering av finansbransjen, og for å skattlegge de multinasjonale selskapene langt hardere. 

Forsøkene på å skattlegge Apple, Google og Meta ble møtt med sterk motstand. Etter mange års politisk tautrekking klarte EU endelig å vedta en minimumsskatt på 15% for multinasjonale selskaper tidlig i 2024. 

En skattesats på 15% er imidlertid lite sammenlignet med hva en vanlig bedrift må betale i skatt. I tillegg vet vi at de multinasjonale selskapene har engasjert tusenvis av konsulenter som jobber på spreng for å finne smutthull i skattesystemet. Europarådet anslår at opptil en trillion euro forsvinner fra de europeiske skattemyndighetene hvert år. For ordens skyld – slik ser en trillion ut: 1 000 000 000 000 000 000. Vi går altså glipp av astronomiske summer, som kunne vært brukt på klimatiltak. 

En skremmende allianse. Nylig ble det kjent at Trump har utnevnt Elon Musk som ansvarlig for det nyopprettede Departementet for effektivisering. Slik kan Tesla-sjefen sørge for at hans egne bedrifter får best mulig vilkår. Det amerikanske presidentvalget har vist at milliardærer som Musk, Jeff Bezos og Peter Thiel ikke lenger nøyer seg med å være styrtrike bedriftsledere. De vil også ha politisk makt. 

Denne alliansen mellom høyreekstreme, klimafornektende politikere og skruppelløse milliardærer er skremmende. Den lille klubben av ultrarike menn vil trolig gjøre alt de kan for å unngå å bidra økonomisk til fellesskapet. Hva betyr det for klimabevegelsen? 

Mitt håp er at Trumps valgseier, og alliansen han har inngått med teknologimilliardærene, vil revitalisere den grønne venstresiden. Som Eivind Trædal har påpekt, oppsto det mange progressive bevegelser under Trumps første periode, blant annet Fridays for Future, Black Lives Matter og #MeToo. Folk over hele verden organiserte seg for å skape et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Det kan vi klare igjen, men da må vi stå sammen mot både fossilindustrien og de multinasjonale selskapene. 

Vi har dårlig tid og dårlig råd. I 2022 ble den andre delrapporten til FNs klimapanel lansert. Den ga oss ti år på å holde den globale gjennomsnittstemperaturen under to grader. Nå er tre av disse årene gått, og både utslippene og den globale gjennomsnittstemperaturen har økt. 2024 ligger an til å bli det varmeste året som noensinne er registrert. 

All fornuft tilsier at vi må gjøre alt vi kan for å sette i gang nødvendige klimatiltak, men det kommer til å bli dyrt. Hvis vi legger kostnaden på de som har lite fra før, vil vi helle bensin på det retoriske bålet til høyrepopulistene. Derfor må vi ikke bare rette oppmerksomheten mot de store utslippssynderne. Like viktig er det at vi følger etter de store pengene.

I slutten av november i år møttes verdens største økonomier på G20-møtet i Brasil. Der diskuterte de et forslag fra vertslandet om å innføre en minimumsskatt på 2% for dollarmilliardærer. Med tanke på at det finnes 3000 milliardærer i verden, kan en slik skatt gi det globale fellesskapet rundt 250 milliarder dollar årlig. Disse pengene kan finansiere mange klimatiltak. 

De fleste G20-landene er positive til forslaget, men det har også møtt motstand, blant annet fra Javier Milei, Argentinas høyrepopulistiske president. Milliardæren Donald Trump vil neppe støtte en milliardærskatt når han inntar Det hvite hus. Elon Musk, som i skrivende stund er verdens rikeste mann, har lenge vært en uttalt kritiker av en slik skatt.  

Det er altså langt fra sikkert at forslaget om en milliardærskatt blir vedtatt, men det viser hvilken vei vinden blåser. De neste årene kommer kravet om økonomisk rettferdighet til å vokse i styrke. Da må klimabevegelsen følge med i timen, og kreve at de rikeste på planeten bidrar til å redde den. Slik kan vi forene klimakampen med kampen for rettferdig fordeling. Vi har hverken tid eller råd til å la de ultrarike stikke av fra regningen.