7. desember 1972 tok en av astronautene i romfergen Apollo 17 et fotografi som har blitt et ikon for miljøbevegelsen. Bildet viser en blå jordklode som svever alene i det mørke verdensrommet, en oase av liv i et dødt og iskaldt univers. Når vi ser på dette bildet, forstår vi hvor verdifull, men også hvor sårbar planeten vår er. 

I romanen Orbital (2023) av Samantha Harvey, som nylig vant Bookerprisen for 2024, følger vi seks astronauter på en internasjonal romstasjon gjennom et døgn. I en hastighet på 27.359 km/t kjører de i bane rundt jordkloden. I løpet av et døgn rekker de seksten runder rundt planeten. Hver runde har fått sitt eget kapittel i romanen. 

For å unngå å bli totalt døgnville og desorienterte lever astronautene et rutinepreget liv. De arbeider, spiser, trener og sover. Likevel er de preget av å være ufattelig langt unna jordkloden, som de hele tiden betrakter gjennom de store vinduene i romstasjonen. De ser sola stå opp og gå ned over kontinentene, de ser på verdenshavene, på fjellkjedene og de store elvene. Men mest av alt tenker de. 

En vanskelig avstandsforelskelse. Orbital er fortalt i tredje person av en allvitende forteller, og består i stor grad av indre monologer. Slik blir vi tatt med inn i astronautenes tankeverden. Mens de ser ut på jordkloden, reflekterer astronautene rundt tilværelsen i verdensrommet, men de tenker også tilbake på livene de har levd på landjorda. 

Synet av jordkloden er ikke bare med på å framkalle minner og refleksjoner hos astronautene, det gjør også noe med forholdet de har til planeten. Når de observerer jordkloden fra romstasjonen, forstår de hvorfor den blir kalt «Moder jord»: «They all feel it from time to time. They all make an association between the earth and a mother, and this in turn makes them feel like children.» 

Nettopp fordi de ikke lenger befinner seg på jordkloden, blir astronautene bevisst sin egen, dype kjærlighet til den snurrende kula i verdensrommet. Når de kan se kloden med sine egne øyne, tar de den ikke lenger for gitt. Å se jordkloden på avstand kan imidlertid være vanskelig å takle for et vanlig, dødelig menneske: «They're humans with a godly view and that's a blessing and also the curse».

Kognitiv dissonans i verdensrommet. Før de reiste av gårde, ble astronautene advart mot den psykologiske effekten av å se jordkloden på avstand: «They were warned about what would happen with repeated exposure to this seamless earth. You will see, they were told, its fullness, its absence of borders (...) You'll see no countries, just a rolling indivisible globe which knows no possibility of separation, let alone war.» 

Dette synet vil gi dem en sterk trang til å beskytte planeten, «this huge yet tiny earth (...) of such miraculous and bizarre loveliness.» Samtidig vet de så altfor godt at «war abounds and that borders are something that people will kill and die for». De vet at kloden rommer ufattelig lidelse og endeløs grådighet. 

Det er altså et misforhold mellom det de ser – en vakker og majestetisk planet – og det de vet: at menneskene kan være ubegripelig onde mot hverandre, og at den menneskelige trangen til å skape vekst er i ferd med å kvele planeten. 

Et sted går grensa. I mars 1972, noen måneder før astronauten i Apollo 17 tok det ikoniske fotografiet av jordkloden, lanserte en gruppe forskere rapporten The Limits to Growth. Denne rapporten er et av de første akademiske arbeidene som viser at det finnes grenser for hva jorda og økosystemene tåler. Slik markerer The limits to Growth et brudd med ideen om fremskrittet. 

Troen på fremskrittet er en viktig drivkraft i den vestlige, kapitalistiske kulturen som vokste fram sammen med opplysningstiden og den industrielle revolusjon. I hundrevis av år har vi sett for oss at ting skal bli bedre. Vi skal bli rikere, smartere, friskere og lykkeligere. Ikke minst skal barna våre få det bedre enn oss. 

Da «The limits to Growth» ble lansert i 1972, var det få som stilte kritiske spørsmål til ideen om fremskrittet. Femti år senere begynner vi for alvor å føle klimaendringene og naturtapet på kroppen. Vi kjenner oss ikke lengre sikre på at barna våre vil få en bedre framtid enn oss selv. Det kan gjøre det lettere å få aksept for tanken om at vekst kan være negativt. Men klarer vi å bryte med vekstparadigmet? Kan vi skape en ny og bærekraftig måte å være i verden på? 

Fanget i et kretsløp. Mens hun er ombord i romstasjonen, får den japanske astronauten Chie en sørgelig beskjed: Moren hennes er død. Hun reagerer med dyp sorg, men gruer seg samtidig til å returnere til jorda: «If she could only stay in orbit for the rest of her life all would be well. It's only when she goes back that her mother is dead». Så lenge hun befinner seg på romstasjonen, så lenge hun er i bevegelse, er alt ok: «You have to keep moving. You have this glorious orbit and when you're orbiting you're impact-proof and nothing can touch you.»

Chies forsøk på å fortrenge sine egne følelser er kanskje et bilde på noe større, noe som angår oss alle: Så lenge vi godtar å være en del av forbrukskulturen, så lenge vi holder oss selv og verdensøkonomien i bevegelse, slipper vi å konfrontere vår egen dårlige samvittighet. De aller fleste av oss vet jo at vi er i ferd med å overbelaste økosystemene. Takket være internett og moderne medieteknologi har vi tilgang på mer enn nok informasjon om tingenes tilstand. Likevel fortsetter vi å shoppe, vi fortsetter å streve etter mer. Mer penger. Mer vekst. Mer av alt. Vi er kanskje ikke impact-proof, men det er slik det føles. Nothing can touch us. 

Er vi rett og slett fanget i et kretsløp, i likhet med astronautene i Orbital? Og kan fiksjonsfortellinger som Orbital hjelpe oss å finne en vei ut av den destruktive loopen vi er fanget i? 

En samlende fortelling. Å få folk til å bry seg om klimaet og den generelle helsa til jordkloden er vanskelig. Det er ikke så lett å gi klima- og naturkrisa en engasjerende, dramaturgisk innpakning. Derfor har klimaet en lei tendens til å drukne i nyhetsstrømmen. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en skikkelig fengende clickbait-overskrift om klimakrisa. Med unntak av en og annen frustrert isbjørn på et knøttlite isflak, kan jeg heller ikke huske å ha sett mange pressebilder som får fram det eksistensielle alvoret i klimakrisa. Joda, jeg har sett bilder av skogbranner og flommer, men de viser først og fremst situasjoner. De er ikke fortellinger. Det gjør det lett å glemme dem.  

Nettopp derfor har mange argumentert for at klimabevegelsen trenger en overordnet, samlende fortelling. Vi trenger hjelp til å forestille oss hvordan det vil føles å leve på en klimaskadet klode. I tillegg trenger vi fortellinger som viser fram løsninger, nye måter å leve og være på som respekterer planetens tålegrenser. 

Så til spørsmålet: Kan Orbital få oss til å bry oss mer om planeten vi bor på? 

Ute av balanse. På overflaten er Orbital en stillferdig roman. Den er ikke argumenterende eller polemisk. Den inneholder hverken helter eller skurker. Den har ingen utspekulert dramaturgi med en overraskende plot-twist. 

Det som gjør Orbital til et originalt og kjærkomment bidrag til klimafiksjonen, er at den rykker leseren ut av hverdagen, ut av komfortsonen. Dette henger sammen med det originale fortellergrepet i romanen. Orbital handler nemlig om selve forholdet mellom menneskene, representert ved de seks astronautene, og jordkloden vi bor på. Dette forholdet er så skjørt, det skal så lite til for å forrykke balansen. En global temperaturøkning på noen grader kan sette i gang et mylder av uforutsigbare og farlige dominoeffekter. Det er i ferd med å skje, både i virkeligheten og i Orbital. 

Tyfonen kommer. Fra romstasjonen ser astronautene at en tyfon er i ferd med å samle krefter over Stillehavet. «It’s not one of the regular typhoons that haphazardly assault these parts of the world (…) it’s bigger than projections had previously thought, and moving faster.» Astronautene observerer tyfonen. De tar bilder, de registrerer lengdegrader og breddegrader. «They are like fortune tellers (...) who can see and tell the future but do nothing to change or stop it.»

Astronautene er maktesløse der de svever i sirkel rundt jordkloden. De har panoramautsikt til en destruktiv tyfon, men de kan ikke stanse den. Og det er jo akkurat slik det føles å være menneske på jorda i 2024. Mediene gir oss panomarautsikt til en verden i flammer. Gaza er bombet sønder og sammen. I Sudan er over 100 millioner mennesker på flukt. Skogbranner og hetebølger krever stadig flere menneskeliv, mens utslippene av klimagasser fortsetter å øke. Menneskeskapte konflikter og menneskeskapte klimaendringer fletter seg sammen til en tett knute av kriser.

Hva kan vi gjøre for å løse opp denne knuten? Hvordan kan vi skape en mer rettferdig og bærekraftig verden? 

Orbital gir ingen svar på disse spørsmålene. Det har heller aldri vært skjønnlitteraturens oppgave å løse problemer på vegne av menneskeheten. Litteraturen kan imidlertid åpne øynene våre, og hjelpe oss å rette blikket mot det som er viktig. Litteraturen kan hjelpe oss å tenke nye tanker og stille gode spørsmål. 

Etter å ha lest Orbital, tenker jeg på den underlige kula vi bor på. Hvordan kan jeg bidra til å gjøre den til et litt bedre sted?   

 

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!