Engasjement og menneskeliggjøring

I filosofen Albert Camus’ roman Pesten (La Peste) står legen Rieux overfor en by i dyp krise, rammet av en dødelig epidemi. Han er vitne til hvordan frykt og apati brer seg og lammer folk, hvordan myndigheter nøler, og hvordan mange velger stillhet fremfor aktiv motstand.

Men Rieux nekter å akseptere tilstanden som noe uunngåelig: han bryter stillheten, kjemper mot pesten og insisterer på at moralsk ansvar ligger i handling (skjønt, uten metafysisk sikkerhet), ikke i resignasjon og passivitet.

I dag står vi overfor en annen form for pest: Et folkemord, der en hel folkegruppe systematisk undertrykkes og utslettes. Skal vi, som Rieux, våge å bryte stillheten? Eller velger vi stillheten og likegyldighet fremfor aktivt engasjement og motstand?

Uten å henfalle til begrepsmessig flisespikkeri, er det hevet over enhver tvil at Israels brutalitet mot det palestinske folket har utviklet seg til et fullblods folkemord - hvor liv systematisk utslettes, infrastruktur jevnes med jorden, og en hel befolkning fratas sine grunnleggende rettigheter i kraft av sin menneskelighet.

Likevel ser vi hvordan vestlige nasjoner, inklusivt Norge, fortsetter å opprettholde et kolonialistisk hegemoni gjennom økonomisk og diplomatisk bistand og støtte til dette pågående folkemordet. Bevarer vi vår egen menneskelighet gjennom å la dette fortsette?

Makthavere og institusjoner feiler nå i å forsvare grunnleggende menneskerettigheter. Da blir det opp til folket å reise seg og danne seg motkultur. Det må skapes pressgrupper som ansvarliggjør regjeringer, bedrifter og institusjoner som opprettholder, ja styrker, folkemord gjennom aktiv støtte. Dehumaniserende retorikk og brutal voldsutøvelse er normalisert i den politiske diskursen. Noen må bryte dette mønsteret. Historien viser oss at endringer ikke kommer fra de som ønsker å verne om tingenes tilstand, men snarere fra grasrota, fra de som nekter å akseptere urettferdighet og undertrykkelse som en uunngåelig realitet.

En farlig fallgruve må vi unngå: Det å akseptere undertrykkelse og kolonial vold som historiens gang, som om den er en upåvirkelig prosess. Slike narrativer tjener kun til å passivisere, og redusere oss til tilskuere der vi burde vært aktører.

Å fremstille grusomheter overfor andre mennesker som om det er en del av mennesket natur, bidrar til en kollektiv resignasjon - det er en moralsk fallitterklæring som sementerer uretten.

Historien er ikke forhåndsskrevet; den er et åpent felt av muligheter som skapes gjennom menneskelige valg, handlinger og motstand. Å betrakte oss selv som brikker i et umenneskelige spill, som passive objekter for historiske krefter, er å svikte vårt moralske ansvar.

Fortellingen om historiens nødvendige gang er et verktøy i kolonialismens politikk. Det har som siktemål å frata mennesker evnen til å forestille seg radikale brudd og rupturer - rifter i tidsånden som leder mot alternative fremtider.

Derfor er ansvarliggjøring av aktører som tjener på folkemord, og på den måten muliggjør uhemmet voldsutøvelse, av stor betydning. Med andre ord, vi trenger å styrke anti-koloniale narrativer og politikk hvor vi nekter at avhumanisering og folkemord av ikke-hvite medborgere fremstilles som noe uunngåelig, en konsekvens av geopolitisk nødvendighet.

Slike forklaringsmodeller er fluktmekanismer. Det er en måte å abdisere fra ansvarlighet på. 

Vi i Norge har et valg: enten kan vi fortsette å tjene på folkemordet ved å investere i selskaper som profitterer på okkupasjon og krigsforbrytelser, eller velge å være en kritisk impuls i det internasjonale samfunnet.

Å trekke ut Oljefondets investeringer fra selskaper som medvirker til okkupasjon og folkerettsbrudd er ikke utelukkende en moralsk nødvendighet, det er også et signal til verdenssamfunnet om at vi ikke aksepterer medskyldighet i det pågående folkemordet og fordervelsen av uskyldige menneskeliv.

Vi er i stand til lang flere tiltak, som diplomatisk isolasjon, økonomiske sanksjoner, støtte til organisasjoner og aktører som fremmer anti-kolonialistisk motstand, og ikke minst gjennom akademisk boikott. En prinsipiell tilnærming til menneskets verdi er ufravikelig og uavhengig av realpolitikk. Sagt med andre ord, fordømmelse og moralsk indignasjon skal være konsekvent og ramme på tvers av geopolitiske og økonomiske interesser, tross ubehaget et prinsipielt standpunkt måtte avstedkomme.

Her trengs det en presisering: kritikk av Israels folkemord og folkerettslige brudd, er ikke ensbetydende med kritikk av jødedommen eller jøder.

Kritikken retter seg mot en ekstremistisk, paranoid og voldelig politisk renhetsideologi med tydelige geopolitiske interesser. En ideologi som bruker religionens symbolske ressurser som et skalkeskjul for kolonialistisk ekspansjonspolitikk, undertrykkelse og folkemord.

Å forsvare menneskerettigheter og folkeretten er en kamp for rettferdighet og menneskets iboende verdi, ikke en kamp mot en religion eller et folk. Å unngå denne kollapsen, er helt avgjørende for å styre unna villedende påstander som leder mot fordommer og aversjon mot jøder. Det siste vi trenger er å forsterke polariserende, dehumaniserende konstruksjoner.

I Henrik Ibsens Et dukkehjem konfronteres Nora med et eksistensielt valg: skal hun underkaste seg samfunnets krav og dermed forbli fanget i et liv som fratar henne sin verdighet, eller skal Nora bryte med normene som redusere kvinnelivet til et passivt objekt? Noras radikale valg, det å forlate sitt hjem og sin klaustrofobiske ekteskapelige rolle, er et oppgjør mot (makt)strukturer som er tuftet på en falsk nødvendighet. 

På samme vis står vi overfor et signifikant veiskille: skal vi stå stille og se på mens uskyldige barn rives i stykker? Eller skal vi være de som reiser seg, uttrykker moralsk indignasjon gjennom å fostre motkulturer som kan tvinge frem anti-koloniale rupturer? Engasjement begynner med hver en av oss.

Det begynner med et subversivt valg: å si nei!

Fremtiden til Palestina, og vår egen menneskelighet, avhenger av evnen til å fortelle hva vi ikke aksepterer.