Et patologisk lojalitetskrav

Det finnes en forventning som har blitt så gjentatt at den nesten oppleves som naturlig: Muslimer må ta avstand fra vold. Dette er også premisset for den pågående debatten etter drapet på Salwan Momika. Subjekt-redaktør Danby Choi og Mohammad Usman Rana finner tonen i sitt krav om muslimsk distansering fra voldelige handlinger. Men hva hviler denne forventningen på? Hvorfor gjelder den utelukkende én gruppe, og hva avslører den om samfunnets ubevisste struktur?

Én mot alle, alle mot én. Når muslimer blir bedt om å ta avstand fra vold, blir de samtidig foraktet som potensielle voldsutøvere. Det er en speilingsprosess hvor muslimer, enten de vil eller ikke, tvinges til å delta i en debatt som allerede har gitt dem en mistenkeliggjort posisjon (som i seg selv ses på som en form for vold).

Når voldshandlinger knyttes til islam, aktiveres en automatisk kollektiv reaksjon der muslimer som gruppe blir moralsk ansvarlige. Denne reaksjonen er ikke tilfeldig, men en del av et mønster i hvordan minoriteter har blitt behandlet gjennom historien. Dreyfus-affæren i Frankrike på slutten av 1800-tallet viste hvordan en hel folkegruppe—jødene—ble anklaget for én manns påståtte svik. Bernard Lazare påpeker hvordan denne dynamikken avspeilte en dypere og strukturell mistillit i samfunnet, hvor jødene allerede var utpekt som en latent trussel.

Et mønster fra fortiden tar form i vår samtid. Det kommer til uttrykk i hvordan muslimer i dag tilskrives kollektivt ansvar for voldshandlinger, til tross for at kriminalitet og vold ikke springer ut av religiøs tilhørighet. En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at alvorlige atferdsvansker og kriminalitet hos unge kan spores til sosioøkonomiske og psykologiske faktorer som marginalisering, lav sosial mobilitet, traumeerfaringer og svak tilknytning til skole og arbeidsliv.

Hvorfor blir slike strukturelle forhold så ofte forbigått i diskusjoner, som isteden fokuserer på kulturell eller religiøs forklaring? At slike sammenhenger ignoreres kan forstås som en systematisk fiendtliggjøring av muslimer. I kriminalitetsdebatten er dette tydelig: vold og kriminalitet blir regelmessig knyttet opp mot religion og kultur.

Dette er ikke et nytt fenomen. Den psykologiske faglitteraturen - blant annet - kan hjelpe oss med å forstå hvorfor disse mekanismene oppstår og hvordan de former samfunnet på et dypere plan. Jacques Lacan beskriver hvordan samfunn kan håndtere indre motsetninger ved å skyve ubehagelige sannheter ut av bevisstheten, og projisere dem på en annen gruppe. Dette kalles fortrengning: i stedet for å konfrontere de virkelige årsakene til vold og kriminalitet tilskrives ansvaret en synlig og definert gruppe.

Muslimer blir slik fanget i en offentlig diskurs der deres lojalitet alltid er betinget og deres moralske integritet alltid mistenkeliggjort. Dette er ikke en invitasjon til demokratisk deltakelse gjennom ytringsfrihet (slik redaktøren for Subjekt mener), men en form for sosial disiplinering forkledd som en moralsk lojalitetstest.

Når vi insisterer på at muslimer må ta avstand fra vold, deltar vi i en symbolsk reproduksjon av utenforskap; en repetisjon av historiens syklus der visse grupper alltid må bevise sin uskyld, mens majoritetssamfunnet slipper å reflektere over sine egne strukturelle bidrag til problemet.

Fra jøden til muslimen: Samme paranoia, ny syndebukk

I Dreyfus-affæren ble det avgjørende for Frankrike at Dreyfus faktisk var skyldig – fordi alternativet, at staten og militæret hadde gjort en skrekkelig feil, var for uutholdelig å erkjenne. På samme måte ser vi i dag en vilje til å lese voldshandlinger som en konsekvens av islam, ikke av individuelle valg eller sosiale strukturer. For å opprettholde denne fortellingen, kreves en rituell respons: Muslimer må, som Dreyfus, offentlig bevise sin egen moral og uskyld på samfunnets offentlige torg (les: internettet). Slik skapes og forsterkes en identitetskonflikt som majoritetsidentiteten sjeldent konfronteres med.

Det oppleves som grov asymmetri.  Da Anders Behring Breivik utførte sitt terrorangrep i Norge, var det ingen kollektiv forventning om at etniske nordmenn skulle ta avstand fra hans handlinger. Det samme gjelder skoleskytingen i Sverige, hvor Rickhard Andersson drepte hittil bekreftede 10 personer og erklærte “Ni skal bort fra Europa!”. I etterkant av dette har ingen definert demografi blitt bedt om å ta avstand fra, eller fordømme, drapene. Når det gjelder vold utført av muslimer, er derimot hele gruppen implisert, og det er påfallende at det ikke finnes noen paralleller til vårt krav om muslimsk avstand til vold. 

I begge disse terrorangrepene har det vært antydninger til en ytre trussel -  før identiteten til gjerningsmannen har vært kjent. I tilfelle av skoleskytingen i Sverige skriver Sylvi Listhaug at “det er skremmende å se hvilke krefter vi har med å gjøre. Vi kan ikke være naive.”. I tilfelle av terrorangrepet 22. juli bør det tillates å undre seg over Stoltenbergs ord i tiden etter angrepet som minner om en lignende retorikk: “"Det er et budskap fra hele Norge: Dere skal ikke få ødelegge oss." Hvem var dere? 

På det tidspunktet var identiteten til gjerningsmannen ukjent - slik vi heller ikke vet hvem som står bak drapet på Salwan Monika - men talen etablerte likevel et oss og dem, som om trusselen var utenfra. Da det ble kjent at Breivik var en etnisk norsk mann, ble denne “oss og dem” retorikken ikke lenger synlig i diskursen. Men i tiden før - i tiden hvor det kunne vært hvem som helst - ble muslimer utsatt for vold på åpen gate. I tilfellet av drapet på Salwan Momika vet vi heller ikke hvem som står bak drapet, men likevel bes muslimer om å ta avstand fra vold.

Det har meg bekjent ikke vært en oppfordring om nasjonal selvransakelse eller refleksjon over interne ideologiske trusler. Det er på den andre siden kort vei til å skape en samlet motstand mot en antatt ytre muslimsk trussel. Dette er den samme logikken som ble anvendt mot jøder i Europa: En latent mistanke om at de er en intern fiende, en «femtekolonne».

Det fortrengte vender alltid tilbake, ofte i en fordreid form: Islamofobien vi ser i dag, særlig i kravene om avstand og fordømming, er vårt moderne ekko av Europas historiske eksklusjonsmekanismer. Insisteringen om at muslimer må ta avstand fra vold er en latent mistenkeliggjøring forkledd som et krav om moral. Det i seg selv er en form for vold.

Men her er den upopulære plottwisten: De med oversikt over de historiske parallellene, men som likevel nidkjært krever muslimsk avstand, projiserer ofte sin egen frykt og skyldfølelse over på en annen gruppe. For om vi faktisk hadde erkjent at vold kan springe ut av universelle sosiale og økonomiske forhold, og ikke iboende kulturelle eller individuelle trekk, måtte vi også sett på hvordan vårt eget samfunn bidrar til slike strukturer. Det ville fort vært for ubehagelig, for nært. 

Da er det lettere å forvise volden til en annen gruppe og kreve deres evige distansering fra en forbrytelse de ikke har begått. Og sånn har du en oppskrift på en hjemmelaget syndebukk. Det er forutsigbart og ekstremt farlig.

Om vi snur speilet, kan konturene av en løsning tre frem.

Såvidt jeg husker sa psykoanalytiker Siri Gullestad at det er et mål for samfunnskritikken å avsløre det borgerlige samfunnets ideologier som de er. Jeg syns det høres rimelig ut, og på tide. 

Spørsmålet bør derfor ikke være hvorfor muslimer ikke tar avstand fra vold, men hvorfor vi krever det av dem. Ved å studere dette kravet, avdekkes en sosial patologi: Et samfunn som trenger en ytre fiende for å slippe å konfrontere sine egne destruktive tendenser. Det er ikke muslimer som må ta avstand – det er vi som må ta et oppgjør med hvorfor vi fortsetter å kreve det.