Feig is the new smart

Svakhet. Feighet. Det er hva jeg tenker når jeg leser Hans Geelmuydens raljering over Espen Barth Eide og norsk støtte til Palestina. Her har du altså en skrivefør, presumptivt oppegående mann som har levd priviligert i vesten, beskyttet av en global rettsorden og rettigheter hele sitt liv. Som burde kjenne historien godt nok til å vite at veien til fascismen er brolagt med evnen til å se bort i møte med urett. Det han tar til orde for er selvsentrert, prinsippløs pragmatisme.

Geelmuyden kan skrive hva som helst. Men det han velger å bruke spalteplass på å fremstille det som uttrykk for naivitet at vi har en utenriksminister som faktisk forsvarer menneskerettighetsprinsippene og det institusjonelle rammeverket som ble etablert etter andre verdenskrig.

At Espen Barth Eide ikke er invitert til Trumps innvielse fremstilles som et problem, sier han. Er det virkelig det? Eller er det et tegn på at vi har gjort noe riktig?

Eide er nemlig ikke alene om å bli utelatt fra innsettelses-seremonien. Aktører som Emmanuel Macron, Olaf Scholz og Ursula von der Leyen er heller ikke invitert. 

Hvem er det som kommer? Trump og co har invitert alt som kan krype og gå av høyreradikale politiske krefter i Europa. Av europeiske statsledere har han kun invitert høyrevridde italienske Giorgia Meloni. Tallrike invitasjoner er sendt ut til høyreradikale opposisjonspartier.

Nigel Farage i Storbrittania er invitert. Det samme er Alice Weidel i Tyskland, som leder høyre-ekstreme Alternative for Deutchland (AfD), Santiago Abascal, som leder det spanske ultranasjonalist-partiet Vox party og Tom Van Grieken fra det belgiske partiet Vlaams Belang. Den brasilianske eks-presidenten Jair Bolsonaro er også invitert.

Fellesnevneren? De er alle langt ute høyresiden, med et mildt sagt problematisk forhold til den internasjonale rettsorden og ideen om universelle rettigheter.  

“I stedet for å kjekke seg som moralpoliti og tråkke på allierte tær, er det smartere å bruke kreftene på å bygge enighet”, skriver Geelmuyden.

Kravet om en krypende ynkelighet i utenrikspolitikken ser vi overalt i norsk offentlighet nå. Budskapet gjentas nå igjen og igjen også av politiske ledere som Erna Solberg. Norge bør “bygge enighet” med aktører som representerer det motsatte av de liberale prinsippene vi engang forbandt med ordet “vestlige verdier”. Veikhet i møte med maktstrukturer normaliseres. Det finnes ingenting annet gyldig å kjempe for enn vår egeninteresse, og ingen annen virksom strategi enn å være ettergivende. I en verden der alle standarder forskyves er det å gjøre seg til en taus og medgjørlig vasallstat under et imperium eneste farbare vei.

Det er en fryktsom pragmatisme, som i sin kjerne handler om frykten for å tråkke noen på tærne. 

Og det er et paradoks: De som fascineres mest av den “sterke lederen” Trump, mener at det beste vi gjør er å stå med luen i hånden. Vi skal følge en slags utenrikspolitisk tøffelhelt-strategi, for å holde oss inne med gjenglederen. Vi skal opptre som et beta-land, i en alfa-verden.

Er det dette som skal bli Norges arv?

Det er feigt, svakt, farlig. Og budskapet hamres inn, fullstendig uten forbehold. I likhet med flere andre mennesker som har blitt vant til sin egen mediemakt har Geelmuyden normalisert bruken av hersketeknikker.

Det å forsvare lovfestede rettigheter, nedfelt i FN-pakten, den viktigste avtalen i moderne tid, er nå blitt å være “moralpoliti”. Og man gjør det ikke av prinsipp, fordi man har integritet og lever opp til forpliktelsene sine.

Nei, det er for å “kjekke seg”, eller for å posisjonere seg for en jobb i FN-systemet, som andre har antydet.

Er det grunn til å være redd? Definitivt. Russland er uforutsigbar, aggressiv. Samtidig er vi tett alliert med et USA der den utenrikspolitiske anstendigheten og de liberale prinsippene er i full oppløsning. Trumps USA er en svært dårlig ektefelle, særlig hvis man uten konsekvenser kan bryte de avtalene som regulerer plikter og rettigheter i krig.

“Når vi i tillegg vet at Norge og Barth Eide ivrig støtter Den internasjonale straffedomstolens (ICC) arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu fremstår Barth Eide også som løpegutt for den ene parten i en tragisk konflikt” skriver Geelmuyden.

Sannheten er vel at Stortinget inntil nylig stod støtt i backingen av en forpliktende internasjonal rettsorden. Det finnes et maktfordelingsprinsipp der rettslige vedtak verken kan eller bør overstyres av politiske krefter.

Det er helt grunnleggende. Å stå opp for slike prinsipper, er ikke svakhet. Særlig når vi utfordrer våre egne allierte. Det er et uttrykk for klokskap og styrke.

Espen Barth Eide kommer til å bli husket for at han stod for noe, selv om det kostet. For at han satte spor, gjennom å opptre med tydelig forankring i verdier og med respekt for inngåtte avtaler og rettslige rammeverk.

I den grad Hans Geelmuyden kommer til å bli husket er det som en av de svake, intellektuelt late, prinsippløse.

En talsmann for feigismen. Et bortskjemt barn av etterkrigstiden, forblendet av sine egne privilegier.