Ved inngangen til det nye året hjemsøkes vi av visjoner som ikke bare er dystre, men direkte marerittaktige. Folkemordet i Palestina er blitt et brennende sår i tidens sjel og på verdenssamvittigheten. En tragedie som utspilles i fullt dagslys, foran et verdenssamfunn fanget i apati.

Den største faren i vår tid er ikke nødvendigvis de kreftene som direkte utfører volden, men de tungnemme, blaserte og dovne politikerne og statene som reduserer seg selv til marionetter. De lar destruktive prosesser utfolde seg, passivt og tilsynelatende naturlig. Gjennom sin inaktivitet gir de legitimitet til forbrytelser som bryter både folkerettslige prinsipper og enhver menneskelig sensibilitet.

Det er ikke bare statlige ledere som svikter. Tilskuernes stillhet, de mange organisasjonene og medieaktører som har potensial til å ta et standpunkt overfor folkemordets muliggjørere, er like delaktige. 

Passiviteten og abdiseringen gir krefter til en fortelling som rettferdiggjør undertrykkelse og mord. Narrativet er skapt på gunnlag av en splittende verdensforståelse der den andre er ribbet for menneskelige kjerneegenskaper. Å sikre egen eksistens blir synonymt med å utslette de andre.

Den ekstreme voldsutøvelsen overskrider både etikken og folkeretten.  De brutale drapene er ikke bare et middel, men en conditio sine qua non, en nødvendig forutsetning for å sikre inngruppens selvforståelse og kollektive identitet.

Tragedien kan ikke bare forklares med politisk og moralsk svikt. Den er også uttrykk for en kollektiv psykologisk kollaps. Et narsissistisk maktbegjær har festet grepet i Vesten, spesielt i staten Israel. Hvordan er det mulig for et dypt traumatisert folkeslag, å utøve en så enormt undertrykkende maktmisbruk overfor uskyldige menneskeliv? Kan et psykoanalytisk blikk hjelpe oss å forstå voldsutbruddet og dehumaniseringen av uskyldige palestinere?

Psykoanalytikeren Melanie Kleins teorier om  objektrelasjoner, smerten og angsten kan muligens bidra til å utvide perspektivet på det brutale utbruddet av et morderisk raseri rettet mot uskyldige menneskeliv.

Psykoanalytiske teorier fokuserer på individuelle prosesser. Men mange av disse prosessene kan også speiles i systemiske og kollektive former. De legitimeres gjennom ideologi og symboler, enten sekulære eller religiøse. Den uhemmede brutaliteten og volden kan anses som en form for kollektiv regresjon fra en depressive posisjon til en paranoid-schizoid posisjon.

Selv om Kleins terminologi kan fremstå som gammelmodig og assosieres med patologiske begreper og termer, er det av vesentlig verdi å understreke at beskrivelsene av et narsissistisk raseri på et statsnivå ikke har noe med patologi i biomedisinsk forstand å gjøre.

Å gi de morderiske og destruktive kreftene til Israel en diagnose, impliserer en form for medisinsk essensialisme, som lukker mulighetene for forandringer og en bærekraftig og humanisert gjenreisning, samt viktigheten av å erkjenne sitt ansvar.

Istedet bør vi holde fast i det eksistensielle perspektivet: 

Ved å insistere på menneskelivets frihet og iboende ubestemthet, åpner vi for nye forståelser og muligheter til endringer. Livet må aldri reduseres til et deterministisk uttrykk preget av krefter vi ikke kan gjøre noe med.

Den depressive posisjonen symboliserer modenhet i den psykiske utviklingen. Den kjennetegnes ved evnen til å gå slipp på det primitive narsissistiske behovet og ønsket om kontroll og dominans over andre.

I stedet anerkjennes de andre som unike subjekter med egne tanker, følelser og selvstendighet.  I denne posisjonen har en også en indre styrke til å håndtere og romme affekter, tilpasse tankemønstre og ta ansvar for egne valg og handlinger. Dette skjer selv når dette innebærer å møte skyld, angst og motstridende følelser. Evnen til å se seg selv innenfra og de andre utenfra forblir stabil og intakt. Verdensbildet preges av nyanser, kompleksitet og rikdom som motvirker forenklinger og splittende kategorier.

I den paranoide posisjonen derimot, er forholdet mellom (det kollektive) selvet og verden preget av projisering; det som skjer på innsiden forklares med omgivelsene.

Det som er vårt, men uønsket eller uhåndterlig, avspaltes. De andre omgjøres til fiendtlige og truende objekter. 

I en slik paranoid-schizoid posisjon betraktes tilværelsen som en direkte trussel, fordi den representerer de aspektene av selvet som man ikke evner, eller ønsker, å integrere psykologisk. Realitetsvurderingen forvrenges i en paranoid retning, og refleksiviteten svekkes i forsøket på å bearbeide de uønskede delene av selvet. Dermed blir de andre bærere av alt det destruktive, alt det frykt- og angstskapende, det barbariske og det som vekker den eksistensielle angsten. 

Resultatet er en verden splittet i gode og onde objekter, idealisering og devaluering, de siviliserte og de barbariske. Det paranoide virkelighetsbildet bekreftes gjennom symbolske handlinger rettet mot det konstruerte hatobjektet.

Fortellingen om verden er ikke bare en begrunnelse for vold og undertrykkelse, men også en måte å opprettholde inngruppens skjøre identitet på. Frykten og angsten projiseres utad, mens egne destruktive tendenser og krefter ignoreres eller fornektes. Denne narsissistiske omnipotensen, en slags selvdyrkelse av det kollektive jeget, som eksisterer gjennom eliminering av den essensialiserte andre, er i realiteten den største trusselen mot menneskehetens sivilisatoriske utvikling og dannelse.

Slike prosesser, der en paranoid posisjon gir næring både til den enkeltes og fellesskapets narrativer, er ikke fremmed for oss. Det finnes mange historiske eksempler på en destruktiv eksepsjonalisme som har brakt menneskeheten nedover i et mørke.

“Det du gjør nå, er det du ville ha gjort under Holocaust”, sier  legen og aktivisten Mads Gilbert. Det er fullt mulig å bryte mønsteret. Men det fordrer vår motstand, vår kritiske fantasi, vår vilje til å bryte med tilskuerrollen, og vårt mot til å konfrontere de destruktive kreftene som, under påskudd av en falsk nødvendighet, betrakter folkemord og systemisk undertrykkelse som en legitim politisk strategi.

I møte med den kollektive tragedien som utspiller seg rett foran øynene på oss, utfordres ikke kun verdenssamfunnet, men også den enkelte, moralsk og eksistensielt.

Skal Israel komme videre må de forsone seg med seg selv innad; med sin egen kollektive historie, kollektive traumer, skyggesider, skyld og smerter før de kan forsone seg utad, og før de kan tippes over i den depressive posisjonen. For å ta ansvar for fremtiden, er en nødt til å vedkjenne seg ansvar for valg og handlinger som har frembragt menneskefiendtlige fortellinger, undertrykkende strukturer og dehumanisering. 

Dette innebærer å gjennomgå en slags symbolsk dødsprosess. 

En symbolsk dødsprosess har å gjøre med at en kvitter seg med identitetsformer, verdensbilder og forståelser av selvet som er livshemmende snarere enn livsfremmende. Israel må konfrontere sin kolonialistiske historie, og ta moralsk ansvar for de systemiske overgrepene. En slik dødsprosess innebærer at det må fostres motkulturer som utfordrer den destruktive stammekulturen ideologisk og politisk.

Er slike endringer realistiske? Gillezs Deluze og Felix Guattari sitt konsept om fluktlinjer (line of flight), som de utviklet i sitt felles verk A Thousand Plateaus (1987) kan være et fruktbart perspektiv.

Fluktlinjer representerer dynamiske bevegelser og prosesser som muliggjør brudd med seiglivede og sementerte strukturer og ideologier. De oppleves urokkelige, nærmest som en grunntilstand, fordi de har oppstått gjennom en naturaliseringsprosess.

Slike prosesser innebærer en tilsløring av et viktig faktum: Det er mennesket selv som skaper, reproduserer og forandrer sine ideer og samfunnsmessige strukturer. Naturalisering får de historiske og sosiale realiteter til å fremstå som noe essensielt, noe som nærmest eksisterer uavhengig av mennesket.

Men samfunnet er en historisk konstruksjon, det finnes ikke noe iboende kjerne eller mål (telos) som styrer utviklingen. Det er opp til oss. Fluktlinjer skapes av menneskelig kreativitet og anti-essensialisme. Den innebærer at historien betraktes som et åpent felt for menneskelig praksis, der radikale og uforutsette endringer er mulige, der mennesker ikke trenger å tilpasse seg innenfor de bestående rammeverkene. Det er i fravær av en fastlåsende essens mulighetene for radikal forandring ligger.

Slike brudd setter i spill muligheter for det kvalitativt nye (novum); altså nye tankeformer, nye ideer og nye måter å organisere seg på. Fluktlinjene innebærer mulighet for å overskride det etablerte, og dermed for frigjøring fra systemets rigiditet og ideologienes fastlåsthet. Fluktlinjer er en utvei fra de ekstreme nasjonalistiske og militaristiske diskursene som preger statenes selvforståelse.

Som en motsats, setter den i spill prosesser som leder an til frembrudd av alternative former for fellesskapsfølelse. Den åpner for definisjoner og identitetsformer som utfordrer den paranoide virkelighetsforståelsen, som gjør det mulig å utvikle mer bærekraftige former for sameksistens, preget av respekt for menneskets iboende verdighet og for menneskerettslige prinsipper. Gjennom fluktlinjene kan staten Israel løsrive seg fra de (selv)destruktive prosessene av rasistisk renhetstenkning og morderisk raseri som har preget statens historiske utvikling. Den kan legge et nytt grunnlag for å leve sammen på måter som fremmer respekt for menneskelig frihet og mangfold snarere enn å insistere på utopiske renhetsvisjoner. Å motsette seg imot utsiktene til et grunnleggende oppgjør er en destruktiv regresjon - ikke en humaniserende åpning mot framtiden.

Hva kreves så av oss, tilskuerne? Vi som står på sidelinjen og er vitne til det monstrøse folkemordet?  På dette punkt er det verdt å sitere filosofen Jon Hellesnes sin nyttige distinksjon mellom dannelse og tilpasning. 

Om disse formene skriver han at ‘tilpasning går ut på at menneska blir sosialiserte på plass i samfunnet; dei blir øvde opp til å godta – utan spørsmål – dei rammene dei til ei kvar tid eksisterer og arbeider innanfor. Danning inneber derimed ei form for sosialisering som verker utviklande på evna til å reflektere over desse rammene og førestnadene deira, den utviklar dømmkrafta, fornufta og den individuelle autonomien.’

Svært forenklet innebærer dette to ulike posisjoner hvor tilpasning betyr ukritisk tilegnelse av styrende rasjonalitet, mens dannelse beror på frigjøring; det å ha en kritisk og reflektert distanse til de rådende paradigmene og fortellingene om menneskelivet. 

Tilpasning innebærer en tafatt holdning, hvor vi ukritisk aksepterer fortellingene som en naturlig orden og tilstand. Dannelse representerer menneskets evne og intellektuelle mot til å stille et kritisk spørsmål: Hva slags formål tjener den dominerende rasjonaliteten?

Dannelse symboliserer med andre ord vår evne til å gjennomskue den falske nødvendigheten. Det er et oppgjør med ideen om at menneskelige omstendigheter er som de er på grunn historisk nødvendighet. Nei, vi mennesker er ikke kasteballer i naturens eller Guds hånd.

Å si nei, å avvise tingenes tilstand, er en radikal akt og et uttrykk for menneskets enestående evne til det grenseoverskridende, til nye begynnelser. Å motsette seg menneskefiendtlige fortellinger og livsforhold, er ikke kun en politisk og subversiv handling, men en eksistensiell nødvendighet.

Vår evne til å si nei er en bekreftelse på eksistensens radikale uferdighet. Ved å avvise tingenes tilstand, ved å bryte med betingelsene som opprettholder og forsterker undertrykkelse og dehumanisering av mennesker, påtar vi oss ansvaret for vårt eget liv og for den fremtiden vi forestiller oss,  og skaper, for oss selv og den oppvoksende generasjonen.

Her er det verdt å referere til den eksistensielle og anti-kolonialistiske filosofen Muhammad Iqbal’s kreative fortolkning av myten om Fallet:

Istedenfor å fortolke Fallet som en syndig overtredelse av guddommelig orden og befaling, fortolker Iqbal det som et symbol på en menneskelig overgang.

Fra en infantil eksistensform, en lukket tilstand av symbiotisk avhengighet og uvitenhet, til en dynamisk og åpen livsform med en radikal frihet og et radikalt ansvar. Ved å spise av kunnskapens tre, bryter mennesket med en paradisisk, men umyndiggjørende tilstand av uskyld. Akten markerer et radikalt brudd, der vi velger å leve et jordisk liv - der mennesket er overlatt til seg selv og sine ressurser.

For Iqbal er denne radikale akten en forutsetning for eksistensiell modenhet. Vi må leve med risikoen for angst, skyld, usikkerhet, ensomhet og rastløshet i et univers som ikke tilbyr fasitsvar, men slipper også løs menneskets kreative kraft og eksistensielle frihet. Fallet er dermed ikke en tragedie, men snarere en metafysisk frigjøring, en potent påminnelse om menneskets verdighet som ligger i menneskelivet som en uendelig rikdom. 

Det å nekte å akseptere avhengighet til maktstrukturer og en rasjonalitet som predefinerer grensene for hva vi kan være eller gjøre, som om det er en del av en guddommelig plan, er kimen til enhver endring. I møte med alt det som fratar mennesket dets verdighet, blir det å insistere på vårt grenseoverskridende potensial, til å forestille oss alternative framtider som tjener menneskets verdi og frihet, er i dette perspektivet en nødvendig anti-kolonialistisk praksis. 

Spørsmålet som reiser seg: Våger vi å utgjøre en destabiliserende pust og fremkalle en diskontinuitet som gjør oss i stand til å forestille oss en alternativ fremtid hvor okkupasjon, dehumanisering og brutal vold opphører?  Våger vi å opparbeide politisk mot og stimulere til den kreative improvisasjonen som trengs for å fremkalle en fremtid preget av gjensidig anerkjennelse og universell verdighet? 

Svarene vi kommer frem til er avgjørende for menneskeverdets vekstvilkår i en tid hvor nettopp menneskelivets rikdom er under sterkt press. Valgene vi tar, avslører hvem vi er - og hva vi ønsker å bli både som enkeltmennesker og samfunn.

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!