Lenge før USAs nyvalgte president Donald Trump innsettes i januar 2025, fremstår FN som redusert i makt, troverdighet og relevans. Den internasjonale organisasjonen har møtt mange utfordringer etter at den ble grunnlagt i 1945, etter den mest grusomme perioden i moderne historie. Likevel har få kapitler i FNs historie vært mørkere enn da organisasjonen var passiv tilskuer til at Israels livestreaming av et folkemord mot 2,3 millioner palestinere i Gaza, beskyttet av «total straffefrihet».

Det at Israels pågående folkemord blir bevæpnet, finansiert og skjermet mot ansvar av mektige vestlige stater, ledet av USA, har gjort straffefriheten helt åpenlys. Russland ble pålagt de strengeste sanksjonene etter invasjonen av Ukraina i 2022, mens Israel fullt ut får støtte til sitt folkemord og sitt underliggende system av bosetterkolonialisme, apartheid og ulovlig militærokkupasjon.

Hykleriet har nådd et høyere nivå enn noensinne. Det er noe narraktig over Vestens påstand om å bry seg om universelle menneskerettigheter. Indonesias utenriksminister uttalte nylig i en FN-debatt om Gaza at stater må unngå å «begrave prinsippene i FN-pakten og internasjonal lov under ruinene av dobbeltmoral, tillitsunderskudd og nullsumspill».

Den kongolesisk-amerikanske sosiologen Pierre van den Berghe har skapt begrepet «herrenvolk-demokrati», som beskriver et system som er «demokratisk for herrefolket, men tyrannisk for underordnede grupper».

Den dystopiske «makt gir rett»-mentaliteten som henger over ruinene og blant de endeløse palestinske likene i Gaza, kombinert med fremveksten av fascisme i USA, Europa og andre steder, utgjør en troverdig trussel om at verden kan gli inn i en æra med herrenvolk-variant av internasjonal lov; Rettsprinsippene brukes utelukkende av de mektige undertrykkerne mot de unnværlige og undertrykte som våger å motstå underkastelse og søke frigjøring.

Et forvarsel kom tidligere i år da USAs utenriksminister Antony Blinken uttalte: «Hvis du ikke er ved bordet i det internasjonale systemet, vil du være på menyen.»

I denne sammenheng kunne utstedelsen av arrestordrer fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mot Benjamin Netanyahu og tidligere krigsminister Yoav Gallant 21. november knapt kommet på et mer passende tidspunkt. Selv om det er titusenvis av palestinske liv for sent, gir ICCs beslutning et glimt av håp om at palestinerne likevel kan oppleve en viss rettferdighet fra Haag etter år med vingling og dødelig apati. 

Beslutningen fra ICC er viktig fordi den trosser år med truende retorikk og bøllete oppførsel fra Israel og USA. Den kan bidra til å rehabilitere – i det minste delvis – prinsippene om internasjonal lov i en tid der mange, spesielt i det globale sør, nesten har mistet troen på dem.

Men å tenke på ICCs forsinkede beslutning som en endelig seier for rettferdighet over brutal makt, ville være urealistisk, for ikke å si helt illusorisk. Det ville også redusere oss til tilskuere i en forestilling om deterministisk uunngåelighet der vår egen handlingskraft ikke spiller noen rolle.

Av de mange tingene som må løses i denne verden for å stoppe folkemordet i Gaza og forhindre at noen makt igjen gjennomfører «et Gaza» mot sårbare grupper, er dekoloniseringen av FN det aller viktigste. Utnevnelsen av en ødelegger-president i Det hvite hus gjør denne oppgaven enda mer presserende.

Ved å dekolonisere FN mener jeg en transformativ prosess som integrerer perspektivene til marginaliserte og mest berørte samfunn og nasjoner, særlig de som fortsatt lider under kolonialismens arv.

Denne arven er manifestert i låneavhengighet, forskjeller i utvikling og direkte plyndring av naturressurser.

Den radikale, men gradvise prosessen bør ha som mål å gjenvinne FN som en arv for hele menneskeheten. Det er den eneste organisasjonen som faktisk kan legemliggjøre prinsippene om rettferdighet, fred, menneskelig verdighet og løsninger som redder oss alle.

Prosessen jeg tar til orde for vil ha mange fasetter og være eksepsjonelt krevende. Den vil innebære å ta tak i spørsmålene om virkelig demokratisk og inkluderende representasjon; eliminering av vetoretten; og en omfattende omstrukturering av det oppblåste FN-systemet, slik at det blir slankere, mer smidig, mer effektivt  - og dermed mindre korrupt og mindre avhengig av Washingtons og andre vestlige hovedsteders betingede støtte.

De latterlig høye lønningene og fordelene som de vestlige topplederne i FN nyter godt av, kunne tross alt lett avhjelpe fattigdom i små nasjoner.

Å flytte FNs hovedkvarter fra det snart Trump-styrte territoriet til et mer demokratisk, mindre autoritært område som Sør-Afrika kan være avgjørende i denne prosessen. Sør-Afrika er på ingen måte et utopia, men det symboliserer menneskehetens og demokratiets seier over en brutal æra med vestlig bosetterkolonialisme og apartheid, til tross for den lange veien som gjenstår for å avslutte økonomisk og sosial urettferdighet.

I lys av den uunngåelige vreden fra Washington og forventede kutt i USAs bidrag til FN, og i dekoloniseringens og demokratiseringens ånd, foreslår jeg en progressiv årlig FN-skatt som skal kreves fra hvert voksne menneske verden over, beregnet i henhold til hvert lands BNP per innbygger og betalt av statene på vegne av deres borgere.

En innbygger i Singapore eller Qatar ville for eksempel forventes å betale langt mer enn en innbygger i Sør-Sudan eller Afghanistan, men alle bidrar til verdensstyret.

Samtidig følger retten til å ha en stemme i FNs styring og effektivitet, for å opprettholde uavhengighet og relevans for menneskehetens viktigste utfordringer. Målet må være å gjenspeile de fleste menneskers lengsel etter en renere, tryggere, mer bærekraftig, mindre militarisert, mer fredelig og rettferdig verden. Multinasjonale selskaper ville bli underlagt strenge regler som setter mennesker og planeten foran grådighet og blodig profitt.

Dette kan høres idealistisk ut, til og med umulig, gitt dagens maktdynamikk i FN og verden for øvrig. Men mange endringer i historien har begynt med utradisjonelle ideer som kan virke umulige til de blir mulige. Vi, med vår egen handlingskraft, kan gjøre dem mulige.

Før fascismens og imperialismens voksende bølger gjør FN til en institusjon som legges i koma, før flere nasjoner ender opp på «menyen», må vi alle forestille oss en annen virkelighet og kjempe med alt vi har for å oppnå den. 

Vi har bare én verden.

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i The Guardian. Oversatt av Idealtid og republisert med Omar Barghoutis tillatelse.

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!