Vi lever i beksvarte tider. Det er dager jeg ikke klarer noe annet enn å forsøke forholde meg til at mennesker blir brent levende for alles øyne uten at noen griper inn, mens andre mennesker blir bortvist fra offentlig sted for å synge "stans deres drift mot død, stans dem med ånd."

Dette er verden nå: Det er greit å brenne krigsskadde flyktninger levende mens de sover i et telt på et rasert sykehus (og det nevnes knapt i media), men det er ikke greit å synge en sang om fred på offentlig sted.

Jeg vil gjerne skrive noe vakkert, men alt vakkert kjennes bare som en hån, og oktobersola skinner meg i ansiktet, og jeg går fra vettet.

En dag våknet jeg med en sang i hodet. Det var Why worry av Dire Straits. Det er helt sant, jeg våknet og hørte why worry, there should be laughter after pain, there should be sunshine after rain, these things have always been the same inne i hodet.

Og jeg smurte brødskiver og tenkte: Jeg skal fortelle deg om worry, Mark, vi har millioner av grunner til bekymring, og "bekymring" er ikke forbokstaven engang. Jeg tenkte: Why worry er ikke skrevet for en verden der mennesker faktisk blir brent levende, Why worry er skrevet for en priviligert verden der det verste som skjer er at du mister jobben eller blir forlatt av en du elsker.

Og allikevel: Noen dager våkner jeg og husker at det finnes trøst. At det finnes skjønnhet, at just when this world seems mean and cold our love comes shining red and gold.

Og blant de tingene som skinner i rødt og gull, det er et dikt av den palestinsk-amerikanske poeten Noor Hindi. Jeg har fått lov av henne å oversette det til norsk. Det heter Continuance, eller Fortsettelse.

For uansett hvor beksvart verden er, så krever den av oss at vi fortsetter. Mer enn noensinne krever den av oss at vi møter opp. At vi trosser, finner mot, husker at vi har makt til å påvirke. At vi lytter innover og kjenner hvordan kompassnåla trekker oss mot den myke kjernen til alle vi elsker. Og at vi handler derfra, utover.

Følg Noor Hindi på instagram og kjøp boka hennes Dear God. Dear Bones. Dear Yellow.. Poesi trenger vi nå mer enn noen gang.

Fortsettelse

av Noor Hindi

Hver måned, en ny måned. Jeg våkner og begynner å løpe. Jeg våkner og ansiktet mitt er lite og numment. Hvis du klarer 10 miles kan du klare hva som helst. Armene mine nekter alt. Broren min døde i januar. Kjøkkenvasken ble tømt for rot. Lyset på soverommet måtte byttes ut. Jeg er redd for trapper, barns skjørhet, min mors hender, hvordan de ømt strekker seg mot meg. I timesvis mister jeg empati for alt som beveger seg. Ting jeg har lært: Du kan anlegge en hage og ugresset vil blomstre. Du kan snakke om glede og hjertet ditt vil blø. Sola vil gå sin gang og du vil hate det. Kjære Allah: Jeg skriver til deg i grønt og det er barn under ruinene. Gutten gisper: Jeg lever. Jeg lever. Jeg lever, ubrukelig som eføy. Studentene tåregasses. En gris ser på meg og smiler. Jeg dagdrømmer om å smashe hodet hans i fortauet. Jeg dagdrømmer om bomber på himmelen som dreper presidenten til de Forente Stater. Jeg sover med lysene på, skjelver til øynene mine tvinges igjen. Å være i live er å være et sår som samler på sorg. Jeg sier til min elskede: Jeg har prøvd hver eneste versjon av sorg som et par nye sokker. En gang var jeg mindre resilient. En gang var broren min i live og ville leve. En gang spurte et bud meg: Er det en pistol i boligen? Pistolen er i munnen min, svarer jeg henne. Jeg har holdt den her i årevis. Men jeg fortsetter å bli distrahert. Men jeg fortsetter å samle dager. Å fortsette er en gave. Å fortsette er å tenke: Hvis jeg avslutter dette livet, vil jeg savne dette livet? Og så begi seg ut i havet, din sorg en hund i bånd, din sorg en olympisk svømmer som rusher deg mot den myke kjernen til alle du elsker.

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!