Gjenopprettelsens historie

Dette er en historie om historier. Eller for å være mer presis, dette er en historie om de aller viktigste historiene vi forteller hverandre akkurat nå. Og - om en ny historie som jeg tror mange av oss, hvis vi stopper opp og kjenner etter, kan merke at er i emning. Foreløpig kan den først og fremst føles og sanses, som små glimt av noe som likner håp. Noe som bruser i hodet og varmer i hjertet. Oppkvikkende som et kaldt bad og mild som en sommerbris. En utvidet bevissthet, kanskje.

Og om det høres fremmed ut, så la oss kalle denne historien «gjenopprettelsens historie». Jeg vil forsøke å fortelle dere hvorfor jeg tror vi på samme tid lengter etter og trenger denne nye historien akkurat nå.

Siden starten av vår opprinnelse som art, har vi mennesker fortalt hverandre historier. Vi har fortalt historier for å forstå oss selv og for å forsøke å begripe vår eksistens, våre omgivelser og ikke minst, for å peke ut en slags moralsk kompasskurs. Historiene har bundet oss sammen og forent oss, og de har brutt oss ned og separert oss. De har formet og former vår identitet, vår forståelse av sammenhenger og dypest sett, våre samfunn.

Historier kan være så kraftfulle at de på bemerkelsesverdig vis kan bygge opp og rive ned hele sivilisasjoner. På sitt mest oppbyggende, kan de inspirere til handling, endre samfunnsnormer, og til og med utløse revolusjoner. Men de kan også konservere, forhindre endring, skape frykt, etablere tunge maktstrukturer og kontrollere hele befolkningsgrupper. Historiene kan opprettholde strukturer og systemer som ikke lengre tjener oss som samfunn og som mennesker, men som likevel – nettopp fordi historiene står sterkt, blir fortalt igjen og igjen til vi ikke lengre verken husker hva som var før eller evner å se hva som kan komme etter.

Historiene kan passivisere oss så gradvis at vi ikke legger merke til det.

Så, hvilke historier er det vi forteller hverandre i dag og hva gjør disse historiene med oss?

I følge den tyske tenkeren, akademikeren og professoren, og ja, historiefortelleren, Otto Scharmer er det (og dette er min forenkling) to store fortellinger som dominerer i verden i dag:

Den ene, og det er den sterkeste av de to, er en fortelling om destruksjon og ødeleggelse, om klima- og naturkrise, matkrise, polarisering, opprusting, krig, utrygghet, frykt, knapphet og kamp om ressurser. Historien skremmer oss i beste fall. I verste fall hemmer og passiviserer den oss.

Denne historien har tråder langt tilbake i tid og fant mange av sine byggesteiner under den såkalte opplysningstiden, hvor tenkningen var preget av et ønske om å redusere kompleksitet, forstå verden i kategorier og som et ikke-levende maskineri.

I skyggen av fantastiske vitenskapelige og teknologiske oppdagelser og innovasjoner, gikk noe også tapt.

Det viktigste vi glemte var kanskje at det var så fryktelig mye igjen som vi ikke forsto. Historien har vokst seg stor og mektig, funnet kraft underveis og muliggjort politiske ideologier og tilhørende styresett og samfunnsnormer av ymse slag. Og den opprettholder disse.

Denne historien gjenspeiler i dag verden til dels korrekt. For det er jo sant, at i løpet av bare de siste fem årene, har mye rundt oss gått fra vondt til verre. Vi har flere aktive kriger i verden i dag enn vi har hatt siden 2. verdenskrig og klima- og naturkrisen er nå så tydelig at den kan føles og erfares rent fysisk. Vi ser demokratier under press, vi ser økt polarisering og fravær av dialog. Vi ser marginalisering av sårbare grupper og vi ser mer, ikke mindre, sosial ulikhet.

Denne historien gjør en ting med oss fremfor noe annet: Den skaper uro og frykt. Det er historien som underbygger seperasjon, fra oss selv, fra hverandre og fra naturen. Det er historien om individ over felleskap og om hvert menneske for seg selv.

Denne historien er delvis sann. Men bare delvis.

For det er noe annet som også er sant. Det fortelles det om i en annen historie. Den historien vi kalte «gjenopprettelsens historie».

«Gjenopprettelse» er et vakkert og håpefullt ord, synes jeg. Og sett filosofisk på det, kan gjenopprettelse forstås som en prosess eller tilstand der noe blir brakt tilbake til sin opprinnelige tilstand eller forbedret etter en form for skade eller en forstyrrelse.

Denne historien, som foreløpig hviskes i større grad enn den høylytt fortelles, sanses og føles kanskje mer som fragmenter eller avsnitt enn som en helhetlig og sammenhengende fortelling. Men den er der og den formes akkurat nå, i vår tid og på vår vakt.

Dette er historien om noe alt vi kan gjøre annerledes, det er historien om vårt behov for hverandre, for dyp tilknytning til naturen, for felleskap, for delte og universelle verdier. Om ønsket om at noe alltid er, og bør være, viktigere enn noe annet.

Det er historien om at fred alltid bærer mer enn krig, om at tid er en verdifull gave og at kjærlighet bygger broer. Det er historien om at vi som art, som natur, trives best når økosystemene vi er avhengige av ikke brytes ned og ødelegges, men opprettholdes, gjenopprettes og ivaretas.

Dette er historien som vi i all vår uro, frykt og oppgitthet, likevel kjenner berøring med og berøres av. Og kanskje kjenner vi det sterkest de gangene vi et tett på hverandre i glede, eller de gangene vi er stille nok, lenge nok, til å få med oss insektenes forsiktige summing i hagen og fuglenes sang om morgenen, eller bølgene som slår mot land på Spornes mens vinden beveger værbitte furutrær.

Vi aner konturene da, selv om vi kanskje ikke ennå klarer å se at akkurat i de øyeblikkene er vi medforfattere av denne nye historien, som bærer i seg vår kollektive lengsel etter kvalitet i våre relasjoner, til oss selv, til hverandre og til naturen. Og til behovet for dyp tilknytning og mening.

Denne historien bærer i seg en kraftfull manifestasjon om det som kan og som må komme. Om alt som er og kan bli godt. Det er en håpefull historie om felleskap, om nye ideer og om mot til å legge bort gamle vaner og forkaste gamle ideer som ikke lengre verken bærer oss eller jorden.

Vi er mange som lengter etter noe annet. Og vi er også mange flere enn vi tror. Hvert år gir FNs utviklingsprogram (UNDP) ut en rapport som kalles Human Development Report. Rapporten sier noe om hvordan det står til med oss og med fordeling, fattigdom, kjønnsforskjeller og vårt ressursgrunnlag. Årets rapport ga oss det mest håpefulle tallet jeg har kommet over på veldig lenge.

Tallet er 69 og kan mates med kraft rett inn i historien om gjenopprettelse. I rapporten kan vi lese at 69% av oss er villige til å gå ned i lønn, gi fra oss goder og endre livsstil for å bidra til å løse store globale utfordringer som klima- og naturkrisen.

Vi er altså villige til å gi opp noe for å skape noe bedre.

Gi slipp for å gi rom. Her har vi potensielt verdens største sosiale bevegelse som ikke ennå vet om seg selv. Og er det noe selve verdenshistorien har vist oss, er det at sosiale bevegelser skaper endring.

Historien om gjenopprettelse skapes og fortelles av oss. Av media, journalister, politikere, ledere, lærere, helsepersonell, butikkmedarbeidere, foreldre. Av alle. Av oss. Hvem vi er, hva vi velger, hvordan vi er mot oss selv og hverandre, mot naturen og våre medskapninger, hvilke verdier vi har og hvilke intensjoner vi har, betyr noe.

Vi betyr noe.

Jeg slår ikke her et slag for å se vekk eller holde for ørene og nynne. Jeg vet at vår mest dominerende historie er delvis sann. Vi har en klima- og naturkrise, det er hevet over enhver tvil - og vi lever i en tid med pågående grusomme kriger og konflikter, og med økt polarisering og marginalisering. Det er så uendelig mye å frykte og det er mye i verden i dag som er så forferdelig vondt å bevitne. Men nettopp derfor holder jeg fanen høyt for at vi sammen kan gi kraft inn i en ny historie som kan hjelpe oss videre.

Vi må se etter, skape og legge merke til alt som er godt. Jeg er ikke optimist og jeg er heller ikke naiv, men jeg velger likevel å være håpefull.