Da Donald Trump inntok Det hvite hus for første gang i 2017, hadde han med seg et ambisiøst politisk løfte i stresskofferten: Build that wall. Åtte år senere er grensemuren mellom USA og Mexico fortsatt ikke ferdig. Trump har imidlertid klart å bygge en annen mur, godt hjulpet av høyrepopulister fra Ungarn til Argentina. 

Denne muren er ikke like lett å få øye på, men desto vanskeligere å klatre over. Den er ikke bygget av armeringsjern og sement, men av ord og bilder. Den slår rot i tankene våre. Den former språket vårt. Den gjør oss redde for mennesker fra andre land og andre kulturer. Den skaper frykt og avstand i en verden der vi mer enn noensinne trenger håp og nærhet. 

En farlig fortelling. Høyrepopulistene har en viktig fordel i den digitale oppmerksomhetsøkonomien: De kan fortelle en enkel og slagkraftig historie, ofte ved hjelp av utspekulerte slagord. I fjorårets EU-valgkamp erklærte Sverigedemokraterna at «Mitt Europa bygger murar». I Østerrike har Herbert Kickl, lederen for det høyrepopulistiske Frihetspartiet, lovet å bygge en «Festning Østerrike». Begge disse partiene har betydelig politisk makt: Sverigedemokraterna er støtteparti til den svenske regjeringen, mens Frihetspartiet nylig har fått ansvar for å danne regjering i Østerrike. 

Med løfter om å bygge murer og festninger appellerer høyrepopulistene til en av de sterkeste følelsene i arvematerialet vårt, nemlig frykten for de andre. Noen vil ha rikdommen vår. Noen truer kulturen vår. Noen truer livsstilen vår. 

Hvem er de andre? Det kan være innvandrere, minoriteter, veganere, trygdede eller klimaaktivister. Det er bare å velge en menneskegruppe som passer inn i fiendebildet. Den høyrepopulistiske grunnfortellingen er alltid ekskluderende – det er det som gjør den farlig. 

Fryktkultur i tid og rom. Den høyrepopulistiske fortellingen handler om tid. Med slagord som «Take back Control» og «Make America Great Again» lover partiene ytterst til høyre å gjenskape en «gullalder» som naturligvis aldri har eksistert. Samtidig hevder de at vi er på vei mot en fremtid preget av moralsk forfall, forårsaket av innvandring og liberale verdier. Slik knytter de frykten for de andre til en dyp uro for fremtiden. 

Høyrepopulistenes fortelling handler også om rom. Høyrepopulistene vil forsvare «vårt» territorium mot ytre krefter – først og fremst innvandrere, men også andre kulturuttrykk, religioner og tradisjoner. Derfor er de opptatt av å bygge gjerder, murer og festninger. Derfor vil de stenge grensene.  

Grenser fra høyre til venstre. Ifølge ferske meningsmålinger er Fremskrittspartiet landets største parti, og Sylvi Listhaug kan bli statsminister etter høstens stortingsvalg. Partiet hennes er heldigvis mye mer moderat enn sitt svenske søsterparti, men det er likevel verdt å følge nøye med på partiets innvandringspolitikk. FrP har foreslått å sende asylsøkere til mottak i Rwanda, og tatt til orde for å returnere syrere bosatt i Norge til det krigsherjede hjemlandet, som nå skal være «trygt». Samtidig har Erna Solberg nylig uttalt at hun «frykter en ny flyktningbølge», og lovet å «gjøre det vanskeligere å innvandre til Norge» hvis hun får danne regjering.  

Kravet om stengte grenser er også i ferd med å slå rot på venstresiden. Olaf Scholtz, Tysklands sosialdemokratiske rikskansler, vedtok i november 2024 å stenge de tyske grensene, i et desperat forsøk å stjele noen stemmer fra de framgangsrike høyrepopulistene i AfD. I Danmark har sosialdemokratene foreslått å gjøre alle oppholdstillatelser midlertidige og avskaffe muligheten til å søke asyl. Her hjemme har Arbeiderpartiets nestleder Tonje Brenna åpnet opp for å sende asylsøkere til tredjeland. Ifølge antropologen Heidi Mogstad har avstanden mellom asylpolitikken til AP og FrP «krympet betraktelig de siste årene». 

Kan vi hindre mennesker i å være mennesker? I boka The Case for Open Borders (2023) argumenterer den amerikanske journalisten John Williams for at stengte, fysiske landegrenser har mange negative effekter: De gir næring til fremmedfrykt. De gir rike land anledning til å utbytte fattige land. De fører til menneskelig lidelse og tap av liv.

I 2025 er det om lag 123 millioner flyktninger i verden. Klimakrisa vil trolig sende enda flere mennesker på flukt i årene som kommer, som følge av ekstremvær, havstigning og ødelagte avlinger. Williams påpeker at «more and worse catastrophes are coming, and those fleeing them will not be held back by immigration laws or walls.». Å stanse mennesker på flukt er altså ikke bare moralsk diskutabelt. Det er også vanskelig, kanskje umulig. Som Williams skriver: «To try to stop humans from moving is to try to stop humans from being human.» 

Ønsket om å stenge grensene handler imidlertid ikke bare om praktisk politikk. Ifølge John Williams har selve ideen om grenser også en psykologisk effekt. Grensene påvirker nemlig både måten vi tenker på, og måten vi ser verden på. Williams mener at grenser kan være giftige: «I don't want something so deep inside me that so profoundly alters - that so poisons - who I am and how I am toward other people», skriver han. 

Hvis Williams har rett, er det en giftig fortelling som er i ferd med å spre seg blant partiene ytterst til høyre. Disse partiene fikk en fjerdedel av mandatene ved fjorårets EU-valg, noe som kan bidra til en normalisering av den høyreekstreme retorikken. Vi skal være forsiktige med å dra enkle historiske paralleller, men det er likevel verdt å ta en titt i bakspeilet: Da fascistene kom til makten i Europa på 20- og 30-tallet, var det nettopp ved hjelp av en kynisk og manipulerende retorikk som dehumaniserte både politiske motstandere, minoriteter og annerledestenkende. Når Elon Musk gjør noe som likner på en nazihilsen foran øynene på en hel verden, skjer det ikke i et vakuum.

Det finnes ingen enkel løsning. Det er ingen tvil om at vi står overfor mange store kriser i 2025. Klimakrisa fører til matmangel og konflikter om knappe ressurser. En uregulert finansbransje skaper et usikkert arbeidsmarked. Uredigerte sosiale medier og en pågående KI-revolusjon gjør det vanskelig å vite hva som er sant. Tilliten til mediene og politikerne svekkes. Mange unge mennesker er bekymret for framtiden – med god grunn.

Historikeren Adam Tooze mener at vi lever i en polykrise – en kompleks situasjon der flere, sammenkoblede kriser møtes og forsterker hverandre. I en artikkel i Financial Times skriver han at «What makes the crises of the past 15 years so disorientating is that it no longer seems plausible to point to a single cause and, by implication, a single fix.»

Ifølge Tooze finnes det altså ingen single fix på polykrisa, men det er nettopp en slik enkel løsning den høyrepopulistiske fortellingen lover oss: Hvis vi bare stenger grensene og hindrer de andre i komme til vårt territorium, vil vi bli trygge. Hvordan kan vi svare på denne fortellingen? 

De viktige grensene. Kanskje har høyrepopulistene, og alle som dilter etter dem, festet blikket på feil grense? Mens vi kaster bort verdifull tid på å diskutere landegrenser og innvandring, er vi nemlig i ferd med å miste kontrollen over noen langt viktigere grenser. Ved å rette oppmerksomheten mot disse grensene, kan vi kanskje klare å stå imot den fremmedfiendtlige fortellingen til høyrepopulistene, og samtidig flytte de virkelig viktige problemene opp på dagsorden. 

For det første er vi i ferd med å overskride grensen for planetens tåleevne. Utslippene av klimagasser øker, og hver måned setter nye temperaturrekorder. Naturen hogges ned og utarmes. Arter dør ut. California er i flammer. Her hjemme har regjeringen lansert en naturmelding som ifølge forskeren Vigdis Vandvik er «helt blottet for konkrete handlinger». I januar delte energiministeren ut 53 nye letelisenser på norsk sokkel, en satsing som er uforenlig med målene i Parisavtalen. 

Den neste grensen handler om økonomi. 561 500 personer lever under fattigdomsgrensen i Norge. I hele verden er antall fattige mennesker på rundt 3,5 milliarder (hvorav 704 millioner lever i ekstrem fattigdom). En urettferdig global verdensorden er med på å opprettholde denne skjevfordelingen av goder. I boka Dobbeltgjenger (2024) viser Naomi Klein hvordan den globale økonomien er organisert i to parallelle virkeligheter: Velstanden til den vestlige middelklassen bygger på et «skyggeland» av fattigdom, utbytting og miljøødeleggelser. Den eskalerende klimakrisa vil trolig bidra til å skyve verdens fattige dypere ned i dette skyggelandet.

Samtidig er en liten, ekslusiv klubb av ultrarike oligarker i ferd med å sprenge alle grenser for politisk og økonomisk maktmisbruk. I skrivende stund er Elon Musk i full gang med å manipulere politiske prosesser i flere europeiske land. Dette grenseløse maktmisbruket truer demokratiet. Musk har vært med på å fyre opp under voldelige, rasistiske opptøyer i Storbritannia. I tillegg støtter han høyrepopulistiske partier i både Storbritannia og Tyskland, mens den tyske storavisa Die Welt stiller opp som mikrofonstativ. 

Disse oligarkene kontrollerer flere av de viktigste sosiale mediene. De uredigerte medieplattformene deres tar stadig større plass både i privatlivet og offentligheten, og bidrar til å viske ut grensen mellom disse to sonene. Slik har de sosiale mediene skapt gode vekstvilkår for en grenseløs og invaderende overvåkningskapitalisme. Mark Zuckerberg og de andre tech-gründerne har ikke klart å ta ansvar for de negative sidene ved de sosiale mediekanalene, enten det dreier seg om spredning av falske nyheter og usunne kroppsidealer, polariseringen av den offentlige samtalen eller den uerstattelige tiden vi kaster bort på formålsløs skrolling. 

Den kanskje største trusselen vi står overfor, kommer fra de fullstendig grenseløse, militaristiske statslederne som truer verdensfreden. Netanyahu vil ha Gaza og Vestbredden. Putin vil ha Ukraina. Trump vil ha både Canada, Grønland og Panamakanalen. I dette perspektivet virker det absurd å frykte fattige mennesker som vil skape seg et bedre liv i Europa eller USA.

En ny fortelling. Vi nærmer oss et stortingsvalg, og faren er stor for at kravet om stengte grenser og innvandringsstopp kommer til å dominere valgkampen. I hele Europa har høyrepopulistene fått stadig større makt, og det er ingen grunn til å tro at dette ikke kan skje i Norge. Vi har også grunn til å frykte at de mer moderate partiene vil adoptere høyrepopulistenes fremmedfiendtlige fortelling for å unngå å miste velgere. 

I stedet for å godta premisset om at innvandring og grensekontroll er de viktigste politiske temaene i 2025, må vi skape en alternativ fortelling. Den bør handle om de virkelig viktige grensene, som er under press av sterke kommersielle, teknologiske og militære krefter. 

Å skape en slik fortelling blir ikke lett. Høyrepopulistenes store fordel er nettopp at de kan fortelle en enkel historie, som tilbyr enkle løsninger på kompliserte problemer. Derfor sliter de demokratiske og liberale kreftene i motbakke. Er det i det hele tatt mulig å skape en samlende fortelling som ikke forsøker å forenkle krisene vi står overfor? En fortelling som både er sann og motiverende? 

Vi må i hvert fall prøve. 

Når høyrepopulistene bygger opp under mistenksomhet, egoisme og hat, må vi fortelle en historie om solidaritet og rettferdighet. Samtidig må vi rette blikket mot de virkelig farlige truslene vi står overfor: Truslene mot klimaet, privatlivet, demokratiet, verdensfreden og fremfor alt menneskeverdet. Vi må fortelle en historie som ikke handler om grenser og ytre fiender, men om løsninger. En fortelling som ikke er drevet av frykt for framtiden, men av samarbeid og håp. Jeg lar det være siste ord. Håp.

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!