Vi ser på Det hvite hus i vantro. Møtet mellom den oransje sinnataggen og Zelenskyj gir meg lyst til å både brøle og banne, men å skjelle ut sjarlatanen og hans supportere er perler for svin. Min melding går til min egen menighet.

Vi er i en privilegert posisjon på toppen av pengesekken. Sitter her og kjefter. Spisser stemmen og poster med pasjon. På Bluesky. Hytter med neven. Et slag i luften. Fortsetter med våre daglige geskjefter. Over skyene er himmelen alltid blå.

Under regner det. Demokratiet drukner.

Det er tid for samling. I Bonn, i Beaune og i Bergen. I Brussel og Strasbourg. I Kharkiv, Krakow og Wien. Skal vi stå opp for oss selv må vi vite hvor vi står, hva vi står på, hva som vier.

Brått vinter

Vi kan ikke lenger danse etter Trumps trompet. Hytte med neven og tilpasse oss teknologien. Forenkle for Facebook. Si MAHA er for mehe. Intensivere innsatsen på Instagram. Redigere reels for bedre respons. Slå i løse luften. Sponse for spredning. Megabra for Meta og MAGA.

Vi ville aldri valgt Trump. Vi som tror på menneskerettigheter og menneskeskapte klimaendringer. Vi tolerante og verdensvante. Siviliserte og sekulariserte. Lettere liberaliserte. Demokratisk anlagte antidogmatikere. Vi som med halvironisk tvetydighet kan sitere Winston Churchills syn på styringsformer.

Hva ville vi gjort om vi levde i Tyskland på 30-tallet? Ser i speilet. Vi ville skrevet de beste innleggene. Sikret seriøsitet med fakta i fotnoter og skikkelig kildekritikk. Vunnet den intellektuelle debatten. Forfattet fortryllende formuleringer. Funnet på internettfenomener. Men «Brat summer», ble en bratt høst. Trump vant valget. Det ble brått vinter.

Vi har vært ute en vinternatt før. Sier vi. Ser kjapt i speilet. Retter ryggen. Hever hodet oppover. Trekker magen innover. Det var ikke vi som valgte Trump: Vender vreden utover: Trykker trumperne nedover. Se hva de tror på: Spise kjæledyr. Se hva de gjør: Pisker opp til handelskrig!

Vi er bare noen uker inne i presidentskapet, men lurer allerede på om det blir sommer igjen. Han snakker om en tredje periode. Fimbulvinteren startet flere harde vintre med voldsomme stormer. Uten sommer mellom. To ulver slukte solen og månen. Stjernene forsvant fra himmelen og alle bånd ble brutt. Lenkene løsnet og Fenrisulven ulte.

Bronselaget

Journalist Carl von Ossietzky avslørte Hitlers ulovlige opptrapping og advarte mot nazismen. Han ble belønnet med Nobels fredspris. Konsentrasjonsleir. Grov mishandling. Ble syk av tuberkulose før feiringen av den ariske rase i Berlin-OL i 1936. Carl von Ossietzky var død før Hitler invaderte Sudetland. Vi liker å la sommerlekene leve i vår hukommelse som året vi tok bronse. Vi slo selveste Tyskland i kvarten!

Hitler hadde politiske opponnenter på vei til makten. Sosialdemokrater, kommunister, katolikker og konservative. Han hadde pressen og den intellektuelle eliten mot seg. Forfatteren Thomas Mann kritiserte nazismen i flere verk¹. Vant nobelprisen i litteratur. Gikk i eksil. Dramatikeren Bertolt Brecht brukte drama og satire for å advare mot nazistenes ideologi. Vant litteraturprisen Kleist. Gikk i eksil. Jeg skribler en seriøs og supplerende sluttnote om Carl von Ossietzky og Knut Hamsun². Speilet himler halvironisk med øynene. Går i et indre eksil.

Leser eksistensfilosofi:

Tragisk og komisk

Vi kom til å «opptukte tyranner», advarte den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, han med «Gud er død». Vi kom til å lage et «nyttig og arbeidsomt flokkdyr som likevel i høyeste grad er egnet til å frembringe unntaksmennesker av det farligste og mest forførende slaget», sa han.

Femti år før føreren heiste hakekors over storslåtte sommerleker i naziparadis. Der hvor svarte Jesse Owens vant fire gull og hilste med å løfte hånden i honnør. Et slag i luften foran tyske Luz Long som løftet hånden i en Elon Musk-hilsen³.

I 1941 forklarte Erich Fromm Hitlers fremvekst som «Flukten fra friheten». Økt frihet fra tradisjonene, men mer isolasjon og usikkerhet. De tradisjonelle familiære og religiøse båndene bandt oss ikke lenger fast, men heller ikke sammen. Mer autonomi, mer angst⁴.

«Vår tid minner meget om den greske stats oppløsning, alt består, og likevel er det ingen som tror på det. Det usynlige åndelige bånd som gir det gyldighet, er forsvunnet, og dermed er hele tiden samtidig komisk og tragisk; tragisk fordi den går under, komisk fordi den består, for det er jo bestandig det uforgjengelige som bærer det forgjengelige», sa den danske filosofen Søren Kierkegaard om båndene som brister.

Vi fortsetter med våre daglige geskjefter. Gjør kropp til klikk. Sport til alvor. Politikk til underholdning. Mistillit minutt for minutt. Komisk. Tragisk. «Fordi du ville vært i fengsel», sa Trump triumferende til Clinton og vant debatten. «De spiser våre kjæledyr”, sa han og vant valget. «Trump er kanskje ikke bra for Amerika, men det er jævlig bra for CBS» sa sjefen i TV-selskapet. Laget overskrifter da Trump kommenterte Arnold Palmers penis.

«Det hendte på et teater at det gikk ild i kulissene. En klovn kom for å varsle publikum om det. De trodde det var en vittighet og applauderte; han gjentok det; de jublet enda mer. Slik tenker jeg at verden vil gå til grunne under alminnelig jubel av vittige hoder som tror det er en vits», sa Kierkegaard.

Teateret som brant var i St. Petersburg, men nå brenner bajasen selv ned Washington.

Sisten med narsissisten

Nå ser vi igjen folk flykte i flokk fra friheten. Til totalitære typer som Trump. Demagoger som dreper demokratiet. Vi spisser stemmen og poster med pasjon. Omfavner overvåkingssamfunnet. Bestiller partoutkort i Benthams panoptikon og abonnerer på avhengighet. Deler data og selger oss selv på angstens markedsplass.

Uten ånd og bånd blir kroppen vår katedral. De «gode» gamle mørkemennene fra middelalderen, er erstattet av shamaner og sjefspredikanter i sosiale medier. Moderne misjonærer som skremmer om skadelig spising og syndig slendrian. Sprer skammens «siste skrik».

Før havnet hovmodige i helvete, men nå pusher postpubertale pøbler hokus-pokus pulver og kosttilskudd til tenåringsgutter. #Tradwife trender på TikTok. Frykten for fett har erstattet trusselen om tortur i Tartarros. Selvhjelpsbøkene selger seg selv, og den beste versjonen av meg.

Leker sisten med narsissisten⁴. Min kropp er mitt stempel. Strava mitt segl. Sprekere, sunnere. Som en gris. I et bur. På antibiotika. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre» som grisene sa! De valgte aldri Kamerat Napoleon.

Det bare ble sånn.

Snurrebass og ballettdanser

Vi ville aldri valgt Stalin. Hvilke gris ville vi valgt? Ville vi valgt Winston Churchill? Imperialisten, kolonialisten, rasisten og anti-feministen? Han som hindret Hitler⁵? «Demokrati er den verste styringsformen som finnes», sa han, men la til «bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene».

Slik er demokratiet legitimert. Som stillheten som senker seg når sentrifugen slutter å snurre … som svimmelheten som er sterkest når vi stopper å spinne.

Tvilerne er som snurrebasser, sa Kierkegaard. «Så lenge de holdes i gang, står de oppreist, men straks de stanses, faller de over på siden». Hjelpesløsheten når vi spinner. Panikk. Håpløsheten når vi stopper. Apati⁶.

Hva gjør vi nå?

En ballettdanser peker ut et punkt langt foran seg for ikke å bli svimmel. Stabiliserer synet og svekker sensorisk støy. Velger ved hver vending. Sikrer en stabil stilling. Oppreist og rakrygget. Bestemt. Balansert. Bekvem.

Hvordan går det om punktet man fokuserer på er egen navle? Bøyd nakke, hengende hode, krum rygg. Hva om kroppens grunneste hull har plass til våre dypeste refleksjoner? Tilbaketrukket. Tåkete. Tafatt.

Hvordan går det om punktet vi søker støtte i er rett foran vår egen nese? Når vi peiler etter et punkt som peker tilbake. Speil, speil, i hånden her … Skjermen som spinner med oss hvor enn vi går. Selfie. Selvsentrert. Sårbar.

Ballettdanserens teknikk kalles spotting. Vi som spotter Gud har noe å lære. Den inderlig troende står stødig og stabilt fordi den sikter lengst. Hinsides, men innsides. Du må tro for å se. Punktet er ubeviselig, men samtidig uforgjengelig og ubevegelig.

Hvilke punkt skal vi velge å sikte på?

Gud er død

«Gud er død», sa Nietzsche.150 år før teknologi-Titanen til Trump erklærte seg kulturelt kristen og hevet høyrearmen i den hatfulle hilsenen.

Vi trykket det tøffeste sitatet til Nietzsche på t-skjorter. Ikke til vårt bryst. Vi trodde det var en påstand. Krass kritikk av kristne. «Se hva de tror på!» Fem brød til fem tusen. «Se hva de gjør!». Pisker seg selv i påskeprosesjoner.

Dogmene disses. Demagogene dyrkes. 150 år etter «Gud er død» lager vi memer. Spør fortsatt ikke hva Nietzsche mener.

For han talte ikke til de kristne. Den sinnssyke tente lanternen og talte til ateistene:

«Gud er død! Gud forblir død! Og vi drepte ham! Hvordan trøster vi oss, de fremste av alle mordere? Det helligste og mektigste som verden hittil eide, det har forblødd under våre kniver - hvem tørker blodet bort fra oss. Med hvilke vann kunne vi gjøre oss rene? Hvilke forsoningsfester, hvilke hellige riter blir vi nødt til å oppfinne? Er ikke denne gjerning for stor for oss?»

Det var en advarsel til oss.

Vi som fortsatt søker ly i hans skygge. Bygget samfunnet på godt mot ondt. Ser at Guds «godt» er vårt vel. Hegner om lov om helligdagsfred. Feirer fødselen til hans enbårne uten å tro på noen av delene. Vi som er pynten på juletreeet. Mer og mer pynt, tidligere og tidligere på året. Greinene er lokalsamfunnet. Hengende på stammen, vestens liberale demokrati. Sagd av sine røtter og plassert i varme omgivelser, omkranset av påkostede pakker. Med gaver glemmer vi gud. Vi fyller tomheten med tilgjorte og teatralske tradisjoner. Med årlig inderlighet og salige sanger. Sinnsykt sprø svor som Guds skygge. Vi vanner treet så godt vi kan, men det drysser likevel mer og mer.

Vi er de siviliserte og sekulariserte. Postmoderne pragmatikere med postmaterialistisk verdimani som er sur på Trumps selektive syn sannheten. Som selvmotsigende snobber. Nietzsche utfordret oss til å tenke over hva som skjedde når vi «drakk ut hele havet, tørket bort horisonten, koblet jorden fra dens sol». De kristne fortsatte å tro. De gudeløse lo.

Vi ler ikke nå.

Det nye aristokratiet

Relativister som raser. Vi dekonstruerte dogmene, men deklamerer at demokratiet er bedre begrunnet enn Bibelen, buddhismen og Belsebubb. Vi pynter treet med faderen, sønnen og den hellige ånd ved vintersolverv. Resten av primstaven tilber vi maktfordelingen til Montesquieu. Den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Treenigheten vi tenker temmer Trump. Han som transcenderer troen og torpederer tilliten. Tåkelegger med tryllestøv. Snekrer tvilsomme sannheter.

Sannheter som slo våre sannheter.

Deres sannheter sanket stemmer, våre verdier var for veike. Enkle sannheter gir jevnere overflater, dypere grøfter og bedre ekko. Som blanke løgner.

«Jo mer abstrakt den sannhet er som du vil lære, desto mer må du la sansene forføre deg til den», sa Nietzsche. Vi ville ikke imponert med våre sanseløst kjedelige og sammensatte sannheter. Våre livløse og langtekkelige løgner.

Vi som dikterte demokratiet. Komponerte konstitusjonene. Insitusjonaliserte innflytelsen. Beseglet byråkratiet. Profesjonaliserte politikken. Vi var arkitektene bak det nye aristokratiet.

Vi forsinker, filtrerer og fordreier den farlige folkemeningen. Lager labyrint av lover. Lag på lag av planer, prosedyrer og protokoller. Praktiserer parlamentarisk språkbruk og byråkratiske sluk. Sikrer Stortingets status med slips, dresskode og andre koder: NOU, NGO. OSSE, PACE, Prop! Utbytting og bevilgningsreglement. Bilateralt. Bullshit.

Trump toppet vår bullshit med shitstorm og storming av Kongressen.

Korallrev

Nå rakner samfunnet litt i sømmene. Vi tuslet bort troen, tilliten og tryllestøvet uten å tette tomrommet. Vi er ballettdanseren som spottet en sannhet, men oppdager at ved å gjøre siktepunktet beviselig, blir det bevegelig. Bygget en demokratisk plattform formet som en pidestall. Forankret i en felles moral som forvitrer. Forvekslet kompleksitet med kvalitet. En ny forskrift forhindrer ikke en ny fører. En ny etasje i korthuset gjør det ikke stødigere! Et korallrev er en enorm sammenvevd struktur. Vakker og ven. Lag på lag på tidligere generasjoners etterlatenskaper. Lekker og levende. Hviler på gamle, døde lag. Av fortidige ideer og verdier. Uten kontinuerlig tilførsel av livskraft og organiske bånd, risikerer det å dø ut. Selv om strukturen blir stående.

Helt til bunntråleren til Trump kommer.

Den politiske kannestøper

Han får vårt verk til å vakle. Vant valgkampen. Demokratiets innebygde defekt og nødvendige nedside. Da Jesse Owens slo Luz Long i Berlin var det fordi han hoppet lengre enn Long. Ikke fordi han lovet å hoppe lengre i forkant. «Jeg vil slå Kina hele tiden. Hele tiden», sa Trump. «Min atomknapp er mye større enn hans atomknapp, og min knapp virker» sa Trump⁶.

Nå rakner Trump opp knappene som holder den transatlantiske vesten sammen.

Owens måtte treffe planken for å komme til finalen. I politikken er planken for pyser. Vi kan vinne med overtramp. Overbud. Overdrivelser og overdramatisering. Hvert ord er kalkulert, hver handling er motivert. Av makt. Skaper avmakt. Vi lover å gå raskt ut og øke på. Begrense trafikk ved å bygge mer vei. Få færre folk til å gjøre mer. Bedre kvalitet til å koste mindre. Store bygg skal koste lite, små bygg skal romme alt. Vi skal bygge i lokalprodusert tre fra en skog vi skal verne mot hogst. Øke utgiftene og redusere inntektene på en slik måte at vi får mer penger til overs. Etter politikernes parademarsj kommer kannestøperens kanossagang.

Trump slår oss også i lyging. Hele tiden.

Sistemann i mål

Hans løgner er mye sterkere enn våre løgner, og hans løgner virker. Det er løgner med liv og lyst. Trumps umuligheter har en helt annen integritet enn våre usannsynligheter. Vi lover mer enn vi lyger. Å være sannferdig, sa Nietzsche, er forpliktelsen til å lyge etter en fast konvensjon. Lyge flokkvis i en forpliktende stil⁷. Våre lovnader er latente løgner. De bare utsettes med utredninger.

Å lyge er lettvint. Å love er latskap. Demokratiets doping. Stereoider og blodoverføring. Oppblåste muskler, krympede testikler, mindre fruktbarhet. Lettere lufttilførsel i valgkampen. Fare for full propp i praktiseringen.

Likevel brolegger vi veien til seierspallen med skamløse skrøner og latterlige lovnader. Hopper bukk over hinderet, mens demokratiet drukner i vanngraven. Vi bommer på planken og får plass i palasset. Etterpå hever vi hånden i en høvisk hilsen og heier hederlig på sistemann i mål.

Demokratiet.

Høy valgdeltakelse er bra sier vi, men hva er det et uttrykk for? Misnøye motiverer og mobiliserer. Frykt og sinne er sterkere drivere enn håp og glede. Som politikere mater vi misnøyen med lekre løfter og smakfulle besvergelser. Tapsaversjonen påvirker valg. Vakre visjoner vekker ingen. Skuffelse er ikke spredd statistisk blant folk og fe. Det er mer misnøye hos menigmann i middelklassen som mister noe, enn hos fattigmann som mangler alt.

Hvordan aktivere de fornøyde?

Blod, svette og tårer

Jeg har ikke bannet i kirken siden konfirmasjonen, og det er likesom ikke så mye poeng i å banne utenfor. Nå var det kanskje på tide å banne litt igjen. Vi kan ikke la demokratiet bli en hellig ku. Derfor denne drøvtyggingen av demokratiet og dets menighet. «Om remmen ikke skal ryke må du først tygge på den», sa den tyske filosofen Friedrich Nietzsche gåtefullt*. Det var et råd, sa han. Senere satte han tennene i demokratibevegelsen.

Nietszsches spådom om tyrannen slo til, men det betyr ikke at han hadde rett. Diktaturer danner også diktatorer. Aristokrati avler avmakt⁸. Kanskje litt som å sitte og se på Trump og Zelenskyj i Det hvite hus uten å kunne gjøre noe? Men vesten har vært ute en vinternatt før. Demokratiet har bestått. Det er kanskje ikke dets svakhet og middelmådighet som har vært problemet, men dets forfinede ufullkommenhet. Et dannet og distingvert demokrati tar fort karakterene til et aristokrati. Deltakelse gir mestring, distanse gir hjelpeløshet og håpløshet. Panikk og apati. En flukt fra friheten til å filleriste overformynderiet i et innbyggerforslag til fylkeskommunen som av formelle grunner ikke blir fremmet og forhandlet.

Nietzsche kalte oss «den overnasjonale og nomadiske mennesketypen med maksimum tilpasningskunst og tilpasningsevne som karakteristikum». Nå må vi ikke tilpasse oss Trump. Nå må vi lappe oss sammen igjen. Tette hullene. Finne sysakene. Hva skal vi sy med nå?

«Usynlige tråder er de sterkeste bånd» er et sitat som tilskrives Nietzsche, men det er ikke synlig i noen av mine bøker Det sterkeste båndet i historien er det som bandt Fenrisulven gjennom Fimbulvinteren. Hvis det røk ville ragnarok starte og samfunnet synke. Tråden var tynn og myk som et silkesnøre. Skapt av seks magiske og umulige ting. Fiskens pust. Fuglens spytt. Lyden av kattepoter.

Sist gang «vi» bekjempet en despot, bandt Winston Churchill oss sammen med bare blod, svette og tårer. Et bånd som var hardere enn Hitler og sterkere enn Stalin.

Mer samlende enn sannheten.

Det brenner i kulissene.

«Når et løfte blir gitt, er det ikke ordet som lover, men det uutalte bak ordet. Ja, ordene gjør et løfte svakere ved at de utlader og forbruker en kraft som er en del av den kraften som lover. Rekk derfor ut hånden og legg fingrene på leppene - så avlegger dere de sikreste og mest høytidelige løfter», sa Nietzsche.

Det er tross alt ikke på ord vi tror. Ord kan løfte, glede. Tynge, smyge. Ord kan ikke love. Kan ikke lyge. Det er på folk vi tror. Det krever tillit. Nå trenger vi litt tryllestøv.

Jeg har ingen løsning, men jeg har noen seriøse og supplerende sluttnoter før jeg går tilbake til mitt indre eksil. Og jeg skal prøve å slutte dette med et sted å begynne. Storpolitikken får Støre, Starmer og Zelenskyj stå for, så får vi andre prøve å sy sammen de små hullene. Politikk som prosess, ikke som produkt. Visjon foran prostitusjon. Ikke en vare vi selger, men en vei vi velger. Valgkamp uten lovnader! Det krever at alle gjør det, men det er en ting alle kunne gjort. Det er kanskje umulig, men desto sterkere vil det være.

Da jeg skulle være Venstres førstekandidat forrige valg, laget jeg en huskelapp til meg selv. Klistret den på pc-skjermen. Ti bud om lovnader stod det:

Ikke lov å fikse problemer du ikke vet årsaken til
Ikke lov å løse behov du ikke vet om eksisterer
Ikke lov konkrete løsninger på diffuse problem
Ikke lov diffuse løsninger på konkrete problem
Ikke lov én løsning når det kan finnes flere
Ikke lov ting du vet du ikke kan holde
Ikke lov ting du ikke vet om du kan holde
Ikke lov ting unødvendig
Ikke lov ting om det er nødvendig!
Ikke lov noe …

Etter valget startet forhandlingene og vi skulle skrive byrådsplattform med Høyre. Første morgen startet jeg med å lese disse ti budene. Alle lo da jeg var ferdig.

Kanskje de trodde det var en vits.

«Vårt WHY» …

Gud er død, og vi drepte ham. Trump lever, og vi skapte ham⁹. Begge deler er nok overdrivelser. Vi valgte ikke Trump, og da vi skapte han var vi kanskje bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Drapet på Gud var ikke forsettelig, ikke forseggjort og ikke ferdigstilt. I beste fall et uaktsomt drap, i verste fall var det en «hensettelse i hjelpesløs tilstand». Av oss selv. Nå kreves det imidlertid fullt forsett for å fikse.

«Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan», sa Nietzsche. Hvorfor demokrati? Hvorfor menneskerettigheter? Hvorfor tolerante og verdensvante? Hvorfor frihandel i stedet for handelskrig? Hvorfor ikke koke kloden?

Vi finner ikke svaret hos Kierkegaard. Han bare viser veien til oss selv og vårt eget valg. Vi finner ikke svaret hos Nietzsche. Svaret finnes ikke, ville han sagt: Svaret må skapes. Vi må ville det. Vi må velge det.

Demokratiet er ikke en lovnad. Ikke en sannhet. Ikke en garanti. Ikke et ultimatum. Det er ikke noe vi har. Det er noe vi tror på. Det er noe vi velger. Igjen og igjen. Slik ballettdanseren holder seg oppreist ved å velge et punkt å vende tilbake til, hver eneste runde.

Slik man hver dag velger å gå tur med hunden. Elsker kjæresten og ungene. Heie på Brann. Bo i Bergen. Det er ikke ett stort valg, men mange små. «Mellomvalgsår» finnes ikke.

Vi må blåse liv i våre sannheter igjen. Demokratiet kan ikke være legitimert som stillheten når sentrifugen stopper. Sannheten bør ikke være sanseløst kjedelig.

Den bør være verd å vinne for.

Seriøse og supplerende sluttnoter

¹Mellom det gode og det onde.

Thomas Mann advarte mot nazismen, men også mot Nietzsches filosofi. Mann var fan, men så faren for misbruk. Nietzsche ønsket å bevege seg hinsides det gode og det onde. Han ville avsløre hvordan det vaklende og vilkårlige grunnlaget for verdiene våre. Mann satte ord på hvordan man ved å undergrave fundamentet for det gode og det onde også stod i fare for å stille seg -mellom- det gode og det onde. Gjøre begge deler like gyldige, og oss likegyldige. Mann beundret Nietzsche som en stor tenker, men mente at hans ideer kunne føre til farlig relativisme og nihilisme hvis de ble misbrukt. Viste hva som kunne skje hvis man forføres av en radikal avvisning av tradisjonelle verdier.

Nietzsche var oppmerksom på dette. Det er advarselen han kommer med i de ulike versjonene av «Gud er død». Nietzsche anså ikke nihilisme som en konklusjon. Han så det som en overgangstilstand.

Nietzsche advarte mot tyranner i «Hinsides godt og ondt», men ble selv et fundament føreren reiste seg fra. Han foraktet nasjonalisme, sosialisme, antisemittisme, massebevegelser og autoritære systemer, men nazistene tok Nietzsche til inntekt for sin ideologi. Manns advarsel slo altså også til.

Spørsmålet er vel hvor lang den overgangstilstanden skal være?

²Går klar av kontroverser

Den 15 november hvert år deles Ossietzkyprisen ut for «fremragende innsats for ytringsfriheten». Samme dato i som nazityskland forbød jødiske barn å gå på skole i 1938. Samme dato som Heinrich Himmler i 1941 beordret arrestasjon og deportering av alle homoseksuelle i Tyskland til konsentrasjonsleirer. Nå fjernet Google Pride og andre mangfoldsfeiringer fra kalenderne deres som en av flere endringer etter Trump trådte til. «Overlegens slankebrød får deg raskt ned i vekt» kunne jeg lese på forsiden av Dagbladet dagen derpå.

Knut Hamsun var sterkt kritisk til «landsforræderen» Carl von Ossietsky. Kalte ham for narren i konsentrasjonsleiren i Aftenposten. Ossietsky på sin side beundret litteraturen til Hamsun. Omtalte bøkene som «en trøst, et mirakelmiddel, en stimulans». Da journalisten Finn Lie fortalte Ossietsky om Hamsuns angrep, svarte han som en høvisk høvding. At Hamsun uansett skrev vidunderlige bøker og ba ham hilse tilbake. Det gjorde journalisten. «Jeg kjenner overhodet ikke det navnet», hadde Hamsun svart, og gått raskt videre. I Norge trakk fremstående medlemmer seg fra de største partiene seg fra Nobelkomiteen da det gikk mot tildeling til Ossietsky. Kong Haakon kom ikke på fredsprisutdelingen av hensyn til de tysk-norske forhold. Siden den gang har ikke regjeringsmedlemmer satt i Nobelkomiteen.

Påvirker ikke av prinsipp. Går klar av kontroverser som konsekvens.

³Mer lys, lengre skygger

Bak bildet av Luz Longs Hitler-hilsen, forteller Jesse Owens en annen fortelling: Om Long som respektfullt håndhilste på Owens. Foran øynene på Hitler. Om Long som kom med tips til hvordan Owens kunne nå finalen tross skadeproblemer. Owens takket for tipset og trygget planken. Kom til finalen hvor han hoppet lengre enn Long. Og vant. Owens har fortalt om vennskap. Brevveksling. Hvor Long ba Owens besøke sin sønn om han døde i krigen. Han døde rett etterpå. Owens besøkte sønnen. For Owens betydde hånden som hilste Hitler mindre enn hånden Long rakte ut til ham. Long tapte. Og vant. Han kunne vunnet. Og tapt.

Er vi Luz Long? Kan vi vinne i det lange løp?

Vi har lenge vært naive. Å bli tatt i løgn er ikke lenger flaut. Troll sprekker ikke i dagslys. Mer lys, lengre skygger. «De som sloss mot monstre må passe på å ikke bli monstre selv. Når du bruker mye tid på å stirre ned i en avgrunn, ser også avgrunnen inn i deg» sa Nietzsche i et innfall av naivitet. Å etterlate dem i mørket fjerner skyggene, men ikke trollene. Kanskje var det ikke lyset som var problemet? Men målet om å få trollet til å sprekke? «Kynisme er den eneste tankeformen som for regulære sjeler kan streife det som kalles rederlighet», sa Nietzsche. Han mente vi måtte lytte nøye til enhver form for grov eller subtil kynisme. Gratulere seg selv når en skamløs klovn eller en vitenskapelig satyr taler rett foran ham.

Titt tei. Trump og Musk.

Har demokratiets «naive talsmenn og lovprisere» naivitetens overmot til å lære noe av disse kynikerne? Lys som undersøkelse, ikke bare avsløring? Kan vi lytte uten å la oss forføre? Skille mellom avmakt og ondskap? Vi har prøvd å snurpe igjen demokratiet for å demme for dumskap. Det feilet. Da må vi kanskje prøve motsatt? Det er kanskje naivt.

Hva skal ellers gi oss mot til å makte å temme tyrannen?

⁴Narkissos og Echo

Vi kaller Trump en narsissist. Begrepet narsissist kommer fra myten om Narkissos som ble forelsket i seg selv. Stirret på speilbildet i vannet og ble blendet. Klarte ikke ta øynene bort. Visnet ved vannspeilet. I myten hører også Echo hjemme. Hun var nymfen som ble forbannet av gudene til å bare kunne gjenta andres ord. Da Narkissos avviste henne ble hun så lei seg at hun trakk seg tilbake til fjellene og forsvant. Det var Publilius Ovidius Naso som først koblet Narkisoss og Echo sammen, før han lot de gå hver sin vei til undergang. Den gamle myten endte med tragedie. Slik den skal. Poeten endte senere i eksil. Slik den skal.

Steve Bannon er mannen som forente Narkissos med Echo.

Donald Trump er myten som ikke ble skrevet før nå. Bannon bygget Breitbart. En alternativ medieverden. Den nye myten er et evig ekkokammer der narsissisten aldri visner, men blir sterkere for hver repetisjon. Narkissos og Echo opprettholder hverandre i en evig sirkel. Trump tilbedes. Tilhengerne trenger tro. Vite hva de skal si og kjempe for. Hver for seg var de svak. Sammen slår de Kina hele tiden. Hele tiden. Har fingeren på en stor atomknapp som virker.

⁵Visst fanden skal der skytes med skarpt!

Hitlers første store nederlag kom da knappen til oberst Birger Kristian Eriksen virket. Hitler hadde hatt makten i syv år da Blücher seilte mot Oslo. Det var mørkt og tåkete. Spenningen i Norge hadde bygget seg opp i månedsvis. Situasjonen var uviss. På Oscarsborg festning mottok oberst Birger Kristian Eriksen flere uklare meldinger om angrep fra en fremmed makt. Mørklagte krigsskip på vei opp Oslofjorden? Laternene var slukket. Engelske eller tyske? Kaos og forvirring rådet. Regjeringen hadde tviholdt på nøytralitet. Trefninger ved Bolærne? Stoppet ikke for varselskudd? Ordren til Eriksen var å skyte varselskudd først.

Klokken 04.16 nådde silhuettene Drøbak. Nærmer seg Oscarsborg. Skal de kontakte høyere instanser? Varselskudd? Skal det skytes med skarpt? «Visst fanden skal det skytes med skarpt!» sa Eriksen. Han hadde vært klar i tretti år. Hadde rykte på seg for å være skyteglad. De nyinnkalte rekruttene hadde vært der i syv dager. Blücher kom innen rekkevidde. Ventet. To av tre kanoner på hovedbatteriet var bemannet. Aron og Moses. Ladet med 225 kilos høyeksplosivsgranater. De kunne klare to skudd. De ventet. Blücher kom nærmere. Trodde faren var over. «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!» sa Eriksen og traff. Han ble ikke stilt for krigsrett, men ble offer for undersøkelseskommisjonens kritiske blikk for at han til slutt overga Oscarsborg til overmakten.

Det ble ikke reist noen statue av ham før i 1975, og da finansiert av privat innsamlede midler.

⁶Fra livets krigsskole

«Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere», sa Nietzsche i Avgudenes ragnarok - eller hvordan man filosoferer med hammeren. Et livsbejahende motto kroppen ikke alltid lytter til. Da alarmen gikk på Oscarsborg opplevde Eriksen kontroll og mestring. I kroppen går alarmen hele tiden. Man får sjelden trene i tretti år når man står overfor frykt. Skygger i mørket, lyder på loftet. Sensorene snapper opp noe. Skumle signaler. Homeostasen i ubalanse. Balansen må gjenvinnes. Situasjonen er uoversiktlig. I topplokket er det tilløp til kaos. Alarmen går. Hør alarmen går. De synaptiske koblingsstasjonene tar imot. Thalamus sender videre. To ruter for prosesseringen av informasjonen iverksettes. Kjernene i Amygdala aktiveres umiddelbart. Spesialenheten for fare! Korteks tenker så det knaker. Amygdala handler! Den store røde knappen trykkes. Alle varsellampene blinker. Charlie Foxtrot! Responsen fra Amygdala kommer før noen vet ordet av det: Tiltak er allerede iverksatt. «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!» Nevronene fyrer av. Kan fort bli en løs kanon på dekk! Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere, sier kroppens faresystem og forsterker sine egne responser - også ved falsk alarm. Det kan gjøre oss både sterkere og skrøpeligere, mer aktivert og mer anspent.

«Hva er det som binder meg?» Spør Kierkegaard. Jeg bruker lenken til Fenrisulven som metafor for de usynlige, umulige bånd som binder samfunnet sammen. FOr Kierkegaard var det en metafor for de indre, psykologiske fangenskapene mennesker kan oppleve. Vi er bundet av usynlige og ulogiske krefter – våre egne følelser, bekymringer og angst. Egentlig ufarlige, likevel uknuselige: «Hva var den lenken dannet av, som Fenrisulven ble bundet med? Den var laget av den larm kattens ben gjør når den går på bakken, av kvinners skjegg, av klippenes røtter, av bjørnens sener, av fiskens ånde og fuglens spytt. Slik er jeg også bundet i en lenke som er dannet av mørke innbilninger, av skremmende drømmer, av urolige tanker, av bange anelser, av uforklarlige angster. Denne lenken er «svært smidig, myk som silke, gir ikke etter for den sterkeste anspennelse, og kan ikke slites i stykker».

Kierkegaard knyttet i «Begrepet angst» engstelsen til friheten. «Frihetens virkelighet som muligheten for mulighet skaper angst», sa han i et av sine svimlende sitater. Demokrati er frihet. Frihet er muligheter. Muligheter er valg. Ved valg kan vi velge feil. Fare for feil er frustrerende. Usikkerhet er ubehagelig. Når man møter skummelt stimuli aktiveres kroppen for rask respons. Situasjonsforståelsen styrer. «Fight, flight, freeze» kalles fryktresponsene. Fråde, flykte, fryse. Denne stressresponsen blir gjerne slitasje. Kierkegaard sammenlignet angst med svimmelhet, men plasserte skylden både i situasjonen og i sinnet: «Den hvis øyne kom til å stirre ned i et svelgende dyp blir svimmel. Men hva er grunnen, det er like mye hans øyne som avgrunnen». Stress er håndterbart om vi opplever mestringsforventning eller mestringstro skal vi tro teorien kalt Cognitive Activation Theory of Stress (CATS): Hvis vi opplever håpløshet eller hjelpesløshet mister vi mestringfølelsen og følelsene tar overhånd. Håpløshet skaper depresjon og apati, hjelpesløshet gir angst og panikk. I møte med omgivelsene er det mestre eller miste. Det er kanskje hjelpesløshet og håpløshet, ikke middelmådighet, som skaper tyranner hvis vi ser manglende mestring i makroperspektiv?

At avstanden til makten øker avmakten, skaper en fører for de fremmedgjorte?

⁷ En bevegelig hær med metaforer

«Hva er så sannhet?», spør Nietzsche i «Om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand» og svarer selv: «En bevegelig hær med metaforer, metonymier og antromorfismer; kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner, poetisk og retorisk forsterket, som er blitt overført og smykket, og som etter lang bruk nå forekommer folket kanoniske og bindende. Sannheter er illusjoner man har glemt er detm de er utbrukte metaforer som har mistet kraften til å virke på sansene, mynter som har mistet sitt bilde, og som bare gjelder som metall og ikke lenger som mynter». Han sier litt senere at «Man må vel her beundre mennesket for å være en storartet arkitekt som lykkes i å tårne opp en uendelig kompleks begrepskatedral på bevegelig grunnmur, som stod den på flytende vann. For å finne feste i et slikt fundament må byggverket riktignok ligne et spindelvev: sart nok til å kunne følge bølgeslaget, sterkt nok til at vinden ikke blåser det fra hverandre». Hadde han ikke innledet med at det mest hovmodige og løgnaktige øyeblikket i verdenshistorien var da vi som kloke dyr oppfant erkjennelsen, så skulle en kanskje tro at dette var en form for skryt. For sikkerhetsskyld påpeker han at vi bør beundres mye for denne enorme kompleksiteten, men for vår drift mot sannheten.

⁸ Bli ett, eller oversett!

«Samfunnet har blitt så komplisert at den avgjørende innflytelse kan gli over fra de folkevalgte til administrasjonen og ekspertene. Det folkestyre vi har vunnet må ikke få utarte seg til ekspertvelde og byråkrati. Vi må ta vår forfatningspraksis opp til vurdering, styrke det enkelte menneskets demokratiske rettigheter og slå fast en arbeidsdeling som legger makten trygt i hendene på folket og dets valgte representanter», er en slags advarsel vi kan lese i det liberale partiet Venstres prinsipprogram. Vedtatt på Voss i 1964. Da Venstre fortsatt var et passe relevant parti på ti prosent. Siden den gang har Venstre blitt splittet, sammenslått, men aldri fullt restituert og demokratiet har på ingen måte blitt mindre avansert. Relevant for dagens situasjon er også punktet etter det om folkestyret som lød: «Den kamp vi selv har ført for å vinne selvstendighet og få slutt på urett og nød, føres nå av nye nasjoner. Vi har ikke lov til å stille oss passive til det som skjer». Prinsipprogrammets frykt for ekspertvelde og demokrati ble forøvrig benyttet som argument for den delen av Venstre som ikke ønsket deltakelse i De Europeiske Felleskap (EF) i 1972. Partiet ble splittet, og ikke samlet skikkelig igjen før i 2020. Hadde de derimot lagt Nietzsche til grunn hadde de kanskje vært for: «Takket være den sykelige fremmedgjøring som den nasjonale galskapen har lagt mellom Europas folk og fremdeles legger der, takket være kortsiktige og forhastede politikere som flyter på nasjonalismen og ikke aner i hvor stor grad den oppløsningspolitikk som de driver, nødvendigvis bare må bli en mellomperiodes politikk, - takket være alt dette og mye annet som ikke kan formuleres i dag, blir nå de mest utvetydige tegn som forteller at Europa vil bli ett, oversett eller vilkårlig og løgnaktig omtolket».

Bli ett, eller oversett!

⁹Gud er død og vi drepte ham. Trump lever, og vi skapte ham

At «Gud er død» fremkommer for første gang i Nietzsches tekster i «Den muntre vitenskapen». «Gud er død, men slik mennesket nå engang er, vil de kanskje ennå i flere tusen år fins huler hvor man viser hans skygge. - Og vi - vi må beseire også hans skygge!», lyder første passasjen.

Den andre passasjen er den mest kjente. Der hvor ordene tillegges den sinnssyke. Han tenner laternen og løper ut på markedsplassen og roper til de gudeløse: «Hvor er gud», spurte han. Og svarte selv: «Vi drepte ham - dere og jeg. Vi er alle hans mordere. Men hvordan gjorde vi det? Hvordan maktet vi å drikke ut hele havet? Hvem gav oss svampene til å tørke bort hele horisonten? Hva gjorde vi da vi koblet denne jord fra dens sol? Hvorhen beveger den seg nå? Hvor hen beveger vi oss? Vekk fra alle soler? Styrter vi ikke nå kontinuerlig? Og bakover, sidelengs, fremover, til alle sider? Fins det ennå et oppe og nede? Roter vi bare rundt omkring gjennom et uendelig intet? Er det ikke det tomme rom som slår imot oss? Er det ikke blitt kaldere? Kommer ikke stadig vekk natten, og enda mer natt? Må ikke laternene tennes om formiddagen? Hører vi fremdeles ingenting av larmen fra de som begraver gud? Lukter vi fremdeles ingenting av den guddommelige forråtnelse - også guder råtner! Gud er død! Gud forblir død! Og vi drepte ham! Hvordan trøster vi oss, de fremste av alle mordere? Det helligste og mektigste som verden hittil eide, det har forblødd under våre kniver - hvem tørker blodet bort fra oss. Med hvilke vann kunne vi gjøre oss rene. Hvilke forsoningsfester, hvilke hellige riter blir vi nødt til å oppfinne? Er ikke denne gjerning for stor for oss? Så så han på sine tilhørere og kastet laternen i bakken så lyset slukket. «Jeg kommer for tidlig» sa han.

Den tredje passasjen er den mest eksplisitte på hva som er følgende av at Gud er død: «Den største nyere begivenhet - at «Gud er død, at troen på den kristne Gud ikke lenger er troverdig - begynner allerede å kaste sine første skygger over Europa. For et mindretall, i det minste, hvis øyne og hvis mistenksomhet i øynene er sterk og klar nok for dette skuespillet, synes nettopp en eller annen sol å ha gått ned, en eller annen gammel og dyp mistillit å ha gått over til tvil. For disse få menneskene må vår gamle verden dag for dag fremstå mer og mer høstlig, mistroisk, fremmed og «eldre». Men i all hovedsak kan man si: Begivenheten selv er altfor stor, for fjern, for langt unna det flertallet kan fatte, til at kunngjøringen av begivenheten har sunket inn, enda mindre at flertallet allerede har en anelse om hva begivenheten innebærer – og hvor mye som fra nå av kollapser etter at denne troen er blitt undergravd, fordi det bygde på troen, lente seg på den, vokste inn i den: for eksempel hele vår europeiske moral. Denne lange fylde og følge av avbrudd, ødeleggelse, undergang og omstyrtning som nå forestår: Hvem er i stand til i dag å begripe nok av det som skjer, nok til å kle rollen som lærer og forkynner av denne uhyggelige skrekkens logikk eller være profet for en dysterhet og solformørkelse hvis make vi sannsynligvis aldri har hatt på jorden?

Selv vi fødte gåteknekkere, vi som likesom venter oppe i fjellene, plassert mellom dagen i dag og morgendagen og spent fast i motsigelsen mellom dagen i dag og morgendagen, vi førstefødte og tidligfødte av det kommende århundret, vi som allerede skulle ha sett de skyggene som straks vil pakke inn Europa: Hva skyldes det at selv vi imøteser denne formørkelsen uten engasjement, fremfor alt forventer dens ankomst uten bekymring og frykt for oss? Kanskje er vi ennå for meget preget av denne begivenhetens nærmeste følger og disse nærmeste følgene, begivenhetens følger, er for oss, omvendt av det man kanskje kunne vente, så avgjort ikke triste og formørkende, snarere som en ny slags lys, lykke, lettelse, glede, oppmuntring og morgenrøde som det er vanskelig å beskrive. Sannelig, vi filosofer og «frie ånder» føler oss ved nyheten, at «den gamle guden er død», som bestrålet av en ny morgenrøde; vårt hjerte strømmer over av takknemlighet, forbauselse, anelse, forventning - endelig fremtrer horisonten igjen fri, selv om den ikke er lys, endelig kan våre skip igjen dra ut, dra ut med all mulig fare, igjen er det tillatt med alt vågemot hos den som erkjenner, havet, vårt hav ligger atter åpent, kanskje har det aldri funnes et så «åpent hav»».

150 år senere er det vel i så fall på tide å kaste loss?