Hvert palestinske barn er vår profet, Dag Inge

Det skrev den syriske poeten Adnan Alaoda til våre sanger fra de greske flyktningleirene i 2019. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter ennå et opphold som sykepleier i Moria-leiren der forholdene var katastrofale.

Som alltid etter feltopphold gikk tiden til ulike former for formidlingsarbeid for å fortelle omverdenen hva som foregikk i de europeiske nabolandene våre, og jeg gjorde det både i pressen, på arrangementer og gjennom musikken.

Du og jeg møttes flere ganger i denne perioden, Dag Inge.

Du var bistandsminister, og jeg opplevde deg som genuint bekymret og provosert av den europeiske flyktningpolitikken. «Det skapes minner i Moria hver dag som ingen barn skal bære på» sa du med tydelig stemme, og jeg trodde på deg.

I mars 2022 sto vi på samme side i Debatten og argumenterte mot den inhumane flyktningpolitikken, og du sendte meg en melding etterpå der du understreket hvor viktig det er at man formidler virkeligheten på en sånn måte at folk kommer i kontakt med følelsene sine.

«Takk for at du står på, og er den du er» skrev du, og jeg trodde på deg.

Jeg lurer på hvor følelsene dine er nå. For det er mennesker som deg som gjør at min verden ser annerledes ut etter snart 450 dager med folkemord på palestinerne i Gaza. Vi tror på samme Gud, men jeg tror ikke lengre på deg. Du har valgt å se bort.

Aldri i vår levetid har en sånn brutalitet og en sånn ondskap fått spille seg fritt ut så vi alle kan se, samtidig som mennesker med makt strategisk velger å se en annen vei, velger stillheten.

Jeg vet hvorfor du gjør det. Jeg vet hvorfor de sterkeste ordene dine har fått hvile det siste året. Men jeg vet også at du vet. Du vet at titusener av de minste er drept på mest brutale vis. Du vet at Gaza er utslettet. Du vet at de sulter. Du vet at de minste er så redde at de små hjertene deres stopper, de dør av frykt og redsel.

Menneskeskapt, israelskapt, frykt og redsel. Jeg vet at du vet, og jeg lurer på hva du ser når du ser deg selv i speilet. Hva ser du i ditt eget blikk?

Jeg lurer på hva du ber om, når du snakker med din Gud.

 Jeg praktiserer min tro på kvekermåten, altså innover i stillhet. Gud er i meg som et kompass i alle ting, men jeg trenger stillhet til å se og kjenne både det sanne og det hellige. Hva er hellig og sant i deg nå, Dag Inge?

Hva dukker opp i din egen stillhet? Du som fronter et verdiparti for de som tror, hva er hellig nå som det renner elver av blod fra palestinske barn gjennom det hellige land? Er det palestinske barnets blod mindre hellig?

Hva sier din Gud, Dag Inge?

For det er mennesker som deg som gjør at verden for alltid er forandret nå.

Å forsvare og kjempe for det hellige og ukrenkelige menneskelivet har vist seg å være selektivt for mange som hevder de er kristne, som hevder de tror. Du som har makt, og som har valgt å se vekk, kan aldri snakke til meg om det hellige igjen.

Jeg håper den systematiske legitimeringen av grusomhet blir et banesår for partiet ditt.

Jeg håper alle partifellene som forsvarer Israel overveldes av sjelelig smerte for hver drepte palestiner.

Jeg håper du konfronteres av sannheten i ditt eget blikk, i din egen sjel.

Jeg håper det gjør vondt.

For i et telt uten vegger er hvert eneste palestinske barn en profet, Dag Inge.

En profet som utelukkende forteller alt om oss selv.