JANUARDIKT

JERUSALEM 

Mai på tempelhøyden
der byen vokser vilt
i suset fra pinjeskoger 
er lyset mildt
reiser vi gjennom tida
tre veier fører hit
en fra tida før tid - smal og dyp
et
NÅ
med flokker av flyktninger, kjerrer, busser, biler
et barn strekker seg på tå
det har en hund etter seg
den er blind på begge øyne
en gammel kone bærer en krukke fylt med jord
i den vokser det
et oliventre

Den siste veien begynner ved byens fot
Den er grunn
og grønn av gress
maur myldrer 
en flokk geiter løper langs grøfta
opp skråninga og ned igjen
rødbrune
guløyde der
veien fører opp
og veien fører ned og
veien fører ingen sted
Midt på den står en jentunge med stein i skoa og et flagg i handa
hun har framtid skrevet i panna
flagget er gammelt
skittent og falma
og mens hun står der
vier veien seg ut
smalner den inn
vender den seg mot øst
mot vest
mot sør
legger den seg brei i landskapet slik andre veier
gjør 
før den forsvinner
og dukker opp som før

Og byen heter Jerusalem
Og veien har ikke noe navn
slik regnet som faller om kvelden
ikke har det
eller som flagget jenta holder
ikke tilhører noe land
og i et shoppingsenter vest for byen gløder det i et hundretalls tv-skjermer
i det lyset faller
over katedralene i åssiden
over heisekraner og militærpoliti med maskinpistoler 
over mitraljøser
over de som synger i kafeene
over de som ber 
i moskeene

I et enormt bibliotek ligger dokumenter fylt med navn
på de som var
og som ikke lenger er
årstall og savn
Fra bibliotekets tre fløyer går en gang ut mot et underjordisk lager
sprengt inn i grunnfjellet – under hager 
der en fest stelles i stand
for et barn noen nettopp har gitt et navn

Og i et kvarter øst i byen
sitter en poet og besvarer et glemt brev
fra en jødisk gutt på 14 – skrevet en gang i Berlin
fra en russisk soldat
et kjærlighetsbrev fra Aleppo, Volga, Nablus, Nagasaki
det året man fortsatt plukket smeltet glass ut av kroppene – setter en førskolelærer
bort koppene
etter dagens felleslunsj på lærerværelse 
planter hun en vimpel 
i brystet mens hun svakt synger på en sang
en bestefar lærte henne en gang
den handler om frihet
og fedreland
og de vakre appelsintrærne han forlot en gang

Byen sprer seg langs elveleiene
opp åssidene
ned mot kaiene
og det er natt
det suser i et kratt
knaker i trærne på plassen
der ved foten av byen hvor alle veier møtes
der jenta sto med et flagg i handa
med framtida skrevet inn i panna
der gutten leide den blinde hunden vekk, og en gamle kvinne holder ei krukke –
er natta svart som blekk
Det er så mørkt
Hun ser det ikke mer
På en trapp sitter en far med en gutt på fanget
han forteller denne historien – han har fortalt den mange ganger
det var krig, sier han
det er krig, sier han
den kommer, - sier han
Snart er den over

Og på en parkeringsplass står en bil og ruser
snart er sykehusene fulle
og bildene regner ned over plassen
over kona og faren og den blinde hunden 
over veier og gatenett
over smale smug og bakgårder
over svømmehaller og shoppingsentre 
over veien som fører vekk og veiene som fører til
og jeg vet ikke lenger hva jeg vil
Jeg leter etter den siste veien
den siste av de tre, men den er vekk
Jeg ser bare gress
et nybyggerfelt
en koloni av settlere har valset veien slett
Jenta er også borte
bare flagget ligger igjen
og en barnesko
fylt med stein
Byen heter Jerusalem
Se den vokser
raser sammen og reiser seg igjen
den er dette diktets hjem 
Den er laget av kull
av betong
av papp og kitt og blekk
av tro
av folk på flukt
av det som drives vekk
var
ble borte 
allerede fordrevet
og jeg som sitter og ser 
på det jeg har skrevet
midt i det første lyset
i en av vinterens siste stormer
og i et veiløst presens, i det som kommer – i sorgens sorte språk
plukker jeg flagget opp
og bretter det sammen
Står jeg på det samme stedet som bar jentas kropp
i mørke
smelter vi sammen