Ordet har brent seg fast i minnet mitt fra mitt påbegynte grunnfag i antropologi (eller var det mellomfag i folkekultur?). Jeg leste Thomas Hylland Eriksens «Kulturelle veikryss — essays om kreolisering» og var bergtatt.
Mangfoldet han beskrev i lekne anekdoter og entusiastiske eksempler var en type akademia jeg virkelig kan elske.
Et kultur- og menneskeperspektiv jeg velger å dele.
Kreolisering er når kulturer blandes og nye former oppstår - ikke nødvendigvis hele kulturer, men også fragmenter og elementer som går på tvers.
For eksempel pomor-språket i nordområdene — et handelsspråk som brukte elementer fra russisk, samisk og norsk for å kunne utveksle varer og nyheter på tvers av grenser og kulturer.
Ingen nedskrevne regler eller gramatikk, bare menneskelig vilje til å kommunisere.
Eller mat. Jeg ble så fascinert av Hylland Eriksens fortellinger at jeg dykket ned i kreolsk mat for å få tak i opprinnelsen av dette nydelige begrepet.
Kreol kommer av betegnelsen for spanskettede folk i karibien på 1600-tallet, men ordet er mest kjent fra maten i Lousiana i de amerikanske sørstatene. En nydelig miks av middelhav, Frankrike, Afrika og Karibien.
Lenge var en brennheit jambalaya i mitt standardreportoar på kjøkkenet (kanskje barna snart er modne for en gjeninnføring?).
I går gikk Thomas Hylland Eriksen ut av tiden, en stor tenker og et uvanlig vidsynt menneske har forlatt oss. Et stort tap for den norske offentligheten.
Vi står likevel igjen med en tankeskatt, og jeg vet at mange med meg bærer videre hans ideer og perspektiver.
Hylland Eriksens entusiastiske og undrende holdning til blanding, kreolisering og mangfold, fortsetter å prege mine tanker.
I en tid da det virker som polarisering og dyrking av «det opprinnelige» eller «rene» er rådende, velger jeg å tråkke videre i veikryssene, finne det som binder og er mellom, de nye formene, sammenvevingen.
Og jeg fortsetter å være optimistisk på kulturblandingens vegne.
