Hvilke krav stiller vi til et statsstøttet mediehus? Rundt oss brenner den globale rettsorden til grunne, ytringsrommet innskrenkes, arbeid for inkludering og  mangfold motarbeides, støtten og tryggheten til kunstnere kuttes. Universelle prinsipper, minoritetsrettigheter og diskurskritiske perspektiver er «woke». Dristige, alternative eller maktkritiske kunstprosjekter er «sløsing». 

I møkkastormens øye finner vi Subjekt. De kaller seg landets ledende kulturavis, til tross for at svært store deler av kulturfeltet mangler tillitt til redaksjonens kompetanse og tar fullstendig avstand fra verdiplattformen. Mens floraen av seriøse tidsskrifter i kulturfeltet er kraftig underfinansierte og lever fra hånd til munn, får Subjekt nær 3 millioner kroner i mediestøtte.

Hva slags prosjekt snakker vi om, egentlig? Når du scroller gjennom Subjekt-feeden blir det åpenbart at dette ikke handler om å dekke kulturfeltet “fritt” og “modig”. I den grad prosjektet handler om kultur, er det med åpenlys ideologisk agenda, forankret i reaksjonære idéer om verden og kulturens rolle i den. Redaksjonelle prioriteringer vitner om en ledelse som deltar aktivt i den pågående krigen mot kulturelt mangfold og demokratiske verdier, på feil side.

Trump er kul, sa redaktør Danby Choi før valget.

Ikke et ord om at han vil fjerne all finansiering av det frie kulturfeltet i USA. Ikke et ord om at han går til krig mot mangfold og inkludering.  Ikke et ord om presidentens åpenlyse og gjentatte angrep på maktkritisk journalistikk.

Trump er kul fordi han er ufølsom, karismatisk, mandig - og utfordrer det kjedelige, omtenksomme, prinsipielle. Og han er “så til de grader på ballen i spørsmålet om woke”, som debattredaktør Mikkel Ihle Tande valgte å trekke frem den dagen de fleste oppegående mennesker innså at Elon Musk nå gjennomfører et statskupp.

(I dag kom forøvrig nyheten om at Trump selv går inn som styreleder i nasjonal kulturinstusjon for å forhindre forestillinger med drag-queens. Kult!)

Sveiseblindheten er påfallende.

Danby Chois tilsvar til Bengt Hagtvedts kronikk om presidentens angrep på demokratiske institusjoner forteller mye om nivået ved det statsfinanserte propagandakontoret på Grünerløkka. Kjemisk fritt for substansielle argumenter, et oppgulp av banale hersketeknikker, fra en gjeng som åpenbart har jafset i seg kokkohøyres verdensfortelling med sluk og agn.

Rettssikkerhet, kontrollmekanismer, representasjon - alt sånt kan avskrives som institusjonelt støy om man bare er tilstrekkelig historieløs. Choi berører ikke hovedpoenget til Hagtvedt; at Trump omgis av servile mediemoguler og ryggslikkende tech-oligarker. De muliggjør ivrig nedbyggingen av demokratiske rettigheter og kontrollfunksjoner - i bytte mot mere mel til sine egne kaker.  

I Subjekts barneskole-naive verdensforståelse er folkestyre en styringsform der flertallet ("folk flest") står fritt til å demontere minoriteters rettigheter. Kunstens jobb er ikke å stille vanskelige spørsmål ved tidsånden eller utfordre alfa-heltene i makteliten, men å fremstille virkeligheten estetisk og figurativt.

Det er slett ikke rart at beta-boy Choi unnlater å kommentere medias rolle i den helt sjuke normalitetsutglidingen vi er vitne til. Han kaller seg liberal, men beundrer åpenbart folk som evner til å samle og misbruke makt, og han har sans for enkle svar som gjør en komplisert virkelighet enkel å navigere i. Subjekt sine mer eller mindre eksplisitte posisjoner er ekstremt forutsigbare, kulturavisen svømmer ideologisk i flokk med flere høyrevridde nettsteder og podkaster. Det kollektive prosjektet er å snike inn en reaksjonær grunnfortelling i den norske offentligheten. Genistreken er at det skjer under dekke av å skrive om «kultur» - dette vage ordet som du kan fylle med alt og ingenting. Bitcoin for eksempel. Eller kjernekraft.  

Jeg er full av spørsmål. Hvorfor er jakkevalget til Melania Trump en sak i en norsk kulturavis, mens det at et stjernelag av norske artister mobiliserer for Gaza ikke nevnes med et ord? Hva er det som gjør at det å instruere muslimer til å ytre seg om drapet på koranbrenneren Salwan Momika i Sverige er så viktig, når avisen samtidig mener at kunstnerorganisasjoner ikke bør mene noe om at planetens klimasystem går til helvete? Hvordan kan man være opptatt av ytringsfrihet samtidig som man både krever og advarer mot særskilte standpunkter av aktørene i samfunnsdebatten?

Subjekt handler ikke om å løfte debatter, men om å lukke dem. Om man ser på ledere, redaksjonelle kommentarartikler og valg/vinkling av nyhetssaker over tid er mønsteret åpenbart. Redaksjonen er manisk opptatt av “woke", og søker bekreftelse fra de (få) reaksjonære aktørene i kulturfeltet og høyreorienterte strømninger i folkedypet. Balansen gjenopprettes delvis gjennom leserinnlegg, men stadig større deler av kulturfeltet vil faktisk ikke ha noe med denne publikasjonen å gjøre.

Trass fravær av legitimet har Subjekt nå større ressurser og økonomiske muskler de mange mindre medieaktørene som dekker kultursektoren seriøst. Kulturoffentligheten domineres nå av noen få taletrengte individer som blåser opp sine hjemmebryggede ideologiske kampsaker og stjeler både rampelys og definisjonsmakt fra. Se på lederartiklene:

Det er dumt å fremheve mangfold i stillingsannonser. Kunstnere må la være å mene noe om klima. Muslimer må «ta avstand» fra vold (fordi de er muslimer). Lubna Jaffery må gå av, mens hvite, hetereofile menn må kvoteres inn kulturlivet.

You get the drill.

Subjekt-redaksjonen består av tre mannlige redaktører, som supplert av sine spaltister styrer lydbildet i monitor. Inni kokko-kammeret copy/pastes rutinemessig argumenter og synsvinkler fra andre høyreorienterte nettsteder. Islamofobe holdninger, bagatellisering av big techs misbruk av makt, woke-angst, null forståelse for verdien av institusjonelle rammeverk og demokratiske spilleregler. Intet forsvar for kunstnernes rolle som politiske pådrivere, ingen konfrontasjon mot systematiske kutt i kulturpenger, aktiv motarbeidelse av mangfoldets verdi, enten vi snakker kjønnsidentitet, kulturbakgrunn eller kunstuttrykk.

Danby Choi er en posør i pen dress. Han synes alltid å være beskyttet av en entourage av mer eller mindre oppegående influencere. Det fremstår uklart hvor avisen slutter og den personlige merkevaren begynner. Som medieleder tilhører han typen som ikke bygger gjennom lederskap, men gjennom følgerskap. I likhet med andre norske medieledere, Hanne Skartveit for eksempel, har han funnet inngruppen sin, som han aldri utfordrer - men mater med forutsigbare snakkepoenger som bekrefter og forsterker de underliggende fordommene.

Det er fint at han deler sine tiktok-inspirerte ressonnementer og er seg selv, men dette opplegget er verken liberalt eller modig. Tidligere ansatte har offentlig reagert på at avisen fremmer nasjonalisme og giftig maskulinitet. Angsten for interseksjonelle, feministiske eller antikolonialistiske perspektiver gjør ytringsrommet stadig mer ekskluderende. Hele det identitetspolitiske "oppgjøret" Subjekt står i bresjen for fremstår mer og mer som gubbete gruppetenkning. De fremmer en samtale der ingen lytter eller våger seg inn i premissene for sine forhåndsinntatte konklusjoner.

Kulturoffentligheten trenger mangfold. Det er på mange vis noe molboaktig og stusslig over Subjekt, men vi lever altså i en tid der friheten, mangfoldet og den kritiske tenkningen demonteres av mennesker med mer militær, politisk og økonomisk makt enn noen gang.

Kunsten som progressiv motmakt må dyrkes og styrkes. Den kritiske, tenkende og åpne samtalen har aldri vært viktigere. Når vi i Norge bruker vanlige folks skattepenger på et overfinansert tullemedium som annekterer dagsorden og stryker oligarker medhårs er det på tide å stille kritiske spørsmål.

Hva er det egentlig skattepenga våre går til?

(PS: Idealtid er et fanzine-innspirert medieprosjekt under utvikling som drives på fritiden - foreløpig helt uten støtte. Ambisjonene er å bygge opp en redaksjon og et skribentnettverk fremover. Vil du støtte oss, tegner du et abonnement.)

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!