Kunsten å stanse en kannibal

Jeg våkner midt på natta av at sterke vindkast river og sliter i det vaklevorne trehuset vi bor i. Veggene knirker og vinduene slår. Det er midt i desember. Ute skulle det vært snø og minusgrader, ikke plussgrader og ruskevær. I 2024 er akebakker og skiløyper blitt en sjelden luksus. Vinterstormer er blitt en vanesak. 

Jeg finner fram mobilen, åpner en nettavis. Leser at 5000 mennesker er isolert på Vestlandet. De skal nok klare seg. Litt verre med øya Mayotte i Det indiske hav, der hundrevis av mennesker nylig ble drept av en syklon.

Klimaendringene tar liv. Bare i Europa dør rundt 175,000 mennesker som følge av hetebølger hvert år. Ifølge The Guardian vil dette tallet stige betraktelig fram mot 2100, også dersom vi klarer å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Akkurat nå føles det som å tro på julenissen – eller en hvit jul. Vi er på vei mot en temperaturstigning på 3 grader. Gudene vet hva slags verden barnebarna våre vil vokse opp i. 

Det er fristende å bare gi opp. Tenke på noe annet. Men kanskje finnes det likevel grunner til å tro på en bedre framtid?  

Det er helt krise. I boka Cannibal Capitalism (2023) hevder den amerikanske filosofen Nancy Fraser at den nyliberalistiske kapitalismen er i ferd med å spenne bein på både seg selv og resten av samfunnet. Det henger sammen med kapitalismens indre logikk. Kapitalkreftene vil alltid søke etter nye måter å tjene penger på, uten å ta hensyn til sosiale eller økologiske tålegrenser. 

Samtidig er kapitalismen avhengig av at samfunnet rundt legger forholdene til rette for forretningsdrift. Kapitalismen trenger politi og rettsvesen. Den trenger infrastruktur og et fungerende skolesystem. Den trenger trygghet og forutsigbarhet. Kapitalismen er også, når alt kommer til alt, avhengig av en bærekraftig natur og et stabilt klima. 

Ifølge Fraser er alle disse forutsetningene nå truet av kapitalkreftene. Den kapitalistiske samfunnsmodellen er rett og slett i ferd med å spise seg selv. Dette gir seg utslag i en lang rekke kriser: Demokratiet trues av høyrepopulister. Arbeidsmarkedet blir hardere. Politikerne har mistet kontrollen over finanskreftene. Naturen bygges ned og utarmes. Og aller mest alvorlig: Vi er i ferd med å destabilisere klimaet på jorda. 

Et avgjørende øyeblikk. Det ser altså ganske så mørkt ut. Men kanskje kan alle disse krisene være en mulighet til å skape en mer rettferdig og bærekraftig verden? I en artikkel i desemberutgaven av Le Monde Diplomatique skriver Fraser at vi befinner oss i et «avgjørende øyeblikk der det er mulig å forme samfunnslivet på ny». Videre spør hun hvem det er som «vil lede prosessen med samfunnsendring.» 

Jeg får en følelse av at hun retter pekefingeren mot meg og alle andre som er bekymret for tingenes tilstand. Hvordan kan vi skape en samfunnsendring som vil sikre framtiden til barna og barnebarna våre?

Inspirerende tankeføde. Ifølge Fraser er ikke kapitalismen bare en økonomisk modell, den er en samfunnsmodell. Denne samfunnsmodellen er ikke i stand til å løse problemene vi står overfor. Derfor må vi skape et alternativ til denne modellen, og vi må tenke stort. Fraser mener at vi må revurdere forholdet mellom økonomien og det som faktisk gjør verdiskaping mulig, nemlig «social reproduction, nonhuman nature, noncapitalized forms of wealth, and public power». Men klarer vi å forestille oss et samfunn som ikke er rigget rundt de kortsiktige interessene til private bedrifter? Et samfunn som i stedet bygger på bærekraft, demokrati og økonomisk rettferdighet? 

Det siste kapitlet i Cannibal Capitalism har fått tittelen «Food for Thought», og lever i aller høyeste grad opp til denne tittelen. Her presenterer Fraser flere ideer til hvordan en ny samfunnsmodell kan bygges opp. Hun tar blant annet til orde for en radikal omprioritering. Mens kapitalismen setter vareproduksjonen øverst på den kollektive gjørelista, vil Fraser prioritere «the nurturing of people, the safeguarding of nature, and democratic self-rule as society’s highest priorities». I tillegg må beslutningsprosessene i samfunnet demokratiseres. Alle som blir berørt av et vedtak, må få anledning til å uttale seg og bli hørt.

Det neste forslaget kaller Fraser for «pay as you go». Dersom produksjon av varer og tjenester belaster mennesker eller natur, må skadene repareres med en gang. Det må bli slutt på kapitalistisk «free riding» (den går til dere, lakseoppdrettere i norske fjorder). 

Hva skal vi gjøre med overskuddet, den viktigste motivasjonsfaktoren i en kapitalistisk økonomi? Fraser mener at vi må ta demokratisk kontroll over overskuddet som blir produsert i et samfunn. Vi må avgjøre i fellesskap hva vi skal gjøre med verdiene vi skaper. Fraser er ikke tilhenger av såkalt «degrowth», men hun mener at veksten må bestemmes på bakgrunn av en «multi-dimensional reflection informed by climate science». Det er planetens tålegrenser som skal ha det siste ordet. 

Vi må heller ikke glemme den enorme, ubetalte regningen de siste tiårenes kapitalistiske utskeielser har løpt fra, «the massive unmet human needs across the globe». Denne regningen skal dekke behovene for medisinsk hjelp, trygge bosteder, næringsrik mat og utdanning. I tillegg kommer naturligvis «the pressing and enormous job of decarbonizing the world economy». Vi må fikse klimakrisa. 

Et urealistisk prosjekt? Den siste setningen gjør at jeg er litt skeptisk til omfanget i samfunnsendringene Fraser tar til orde for. Ifølge FN har vi knappe sju år på å stanse klimaendringene, dersom vi skal unngå en global, gjennomsnittlig temperaturstigning på tre grader. Kanskje bør vi konsentrere oss om å kutte klimautslippene, og ikke forsøke å endre hele samfunnet på en gang? Bør vi jobbe med kapitalkreftene, og ikke mot dem? 

Samtidig har de siste tiårene vist at det er nesten umulig å få ordentlig sving på klimakuttene, så lenge den kortsiktige trangen til å skape vekst trumfer alle andre hensyn. Kanskje har vi ikke noe annet valg enn å jobbe for en grunnleggende endring i måten vi organiserer samfunnet på. Og kan vi egentlig stole på kapitalkreftene når vi skal skape en grønn framtid? Hva hvis kapitalkreftene ikke bare forårsaker naturtap, klimaendringer og sosial urettferdighet, men faktisk utnytter disse krisene kommersielt?

Klimakrisa som markedsmulighet. I den banebrytende boka Sjokkdoktrinen (2007) viser Naomi Klein hvordan kapitalkreftene utnytter store kriser til å finne nye måter å tjene penger på. Da New Orleans ble knust av stormen Katrina i 2005, sto eiendomsselskapene i kø for å skaffe seg lukrative kontrakter. I kjølvannet av flyktningkrisa i 2015 fikk vi en oppblomstring av selskaper som driver interneringsleire og digital overvåkning, blant annet det multinasjonale firmaet G4S. Når israelske våpenprodusenter skal sikre seg nye kunder, kan de vise til at våpnene deres er testet på slagmarken i Gaza og Libanon. Hvem kan vel slå dette salgsargumentet?

Ifølge Fraser kan klimakrisa gi katastrofekapitalistene enda større spillerom, blant annet i form av en «booming speculation in eco-commodities». I tillegg til denne kyniske grønnvaskingen kommer de konkrete forretningsmulighetene som åpner seg opp som følge av klimaskader og ekstremvær. Hvem skal få kontraktene til å ras- og flomsikre boligområder? Hvem skal få bygge og drive asylmottakene som skal ta i mot alle klimaflyktningene fra det globale sør?

En skummel fiende. Vi må heller ikke glemme de reaksjonære kreftene som er på frammarsj. Valgseieren til Trump i november – og den samlede suksessen til europeiske høyrepopulister fra Finland til Italia – viser at det foreløpig er den ytterliggående høyresiden som har klart å dra nytte av de mange krisene vi står midt oppi. Dette på tross av at løsningene de foreslår, bare vil forsterke disse krisene. 

Mange av partiene ytterst til høyre har dessuten begynt å stille kritiske spørsmål til den liberalistiske, globaliserte kapitalismen. Det må den grønne, venstreorienterte bevegelsen også gjøre. Kanskje klarer vi å komme opp med noen nyskapende og troverdige løsninger? Cannibal Capitalism gir næringsrik tankeføde til alle som vil forestille seg en bedre verden. Det trenger vi – særlig når høststormene herjer i adventstiden.