Manipulerende territorium

Ordvalg i media skaper og preger den politiske virkeligheten. Søndag den 15.12 skrev Aftenposten i et nyhetsvarsel at «Israel har vedtatt å utvide bosetningene på Golanhøydene inn på syrisk territorium». Aftenpostens formulering er ikke anekdotisk; det er ett av mange eksempler på formuleringer i nyhetssaker som inneholder fundamentale språklige skjevheter. 

Den «klassiske» skjevheten hvor palestinere «dør» mens israelere blir «drept» er grundig dokumentert. Det har siden blitt avdekket flere lag av retoriske grep som underbygger selektive perspektiver - som både former og begrenser forståelsen av situasjonene de omtaler.

Hva menes for eksempel med «syrisk territorium»?

Refereres det rett og slett til Syria? 

Grepet er en utvanning, en dilusjon, av definisjoner. Ved å omtale Golanhøydene som territorium åpnes det for flere tolkninger som gjør det mulig å stille spørsmål ved de virkelige forholdene.

Mens Syria viser til en suveren stat med internasjonalt anerkjente grenser, kan syriske territorium i tekniske definisjoner forstås som enten 1) et område kontrollert av Syria, uavhengig av internasjonalt anerkjente grenser, eller 2) historiske grenser som ikke er aktuelle idag, snarer enn statlige grenser (som er aktuelle idag), eller 3) områder som Syria eller syriske grupper gjør krav på uten at de er under syrisk kontroll.

Men realiteten virker å være klar: det er Syria.

Golanhøydene er en del av Syria ifølge FN og det brede verdenssamfunnet. Å bruke territorium i stedet for Syria er en et språklig subtilt - men politisk potent - retorisk grep. Det fører til en svekkelse av forståelsen av hva som egentlig er hva.

Eller mer presist: Hva som er hvem sitt.

Hvorfor har dette noe å si? Ord er makt. Språket vi bruker, former vår oppfatning av den ytre verden. Ordene vi velger for å beskrive situasjoner og handlinger, vil i stor grad påvirke hvordan vi forstår essensen av det som beskrives. Selv små nyanser i ordvalg kan vekke ulike assosiasjoner, som i sin tur skaper vår indre forståelse av virkeligheten. Når vi deler de samme assosiasjonene, danner vi en felles ytre virkelighet der språket har spilt, og spiller, en avgjørende rolle.

Denne typen språklig manøvrering kan skape forvirring: Ved å velge visse ord («syrisk territorium») fremfor andre («Syria), kan språket aktivt bidra til å skjule virkelige forhold, noe som i ytterste konsekvens kan føre til en fordreining av sannheten. Valget av ett ord, fremfor et annet, kan derfor skjule en hel fortelling.

Når vi i tillegg leser at Israel har «vedtatt» dette, fremstår handlingen som en byråkratisk formalitet - nesten kjedelig i sin teknikalitet. «Utvide bosetningene"? Det kan like gjerne handle om å flytte en gjerdepost eller bygge et par hus, når det i realiteten er en del av en kontroversiell (mildt sagt) bosettingspolitikk (mildt sagt) som systematisk fortrenger syrernes rettigheter (mildt sagt). Det er en retorisk nedtoning som utfordrer alvoret i det som egentlig er et brudd på Genève-konvensjonene og FN-resolusjoner.

Uten språklig presisjon blir meningsutveksling krevende, og kritiske politiske spørsmål kan falle utenfor rekkevidde. I sin tur kan dette svekke politisk engasjement og forståelse.

Kanskje er det nettopp denne utydeligheten – resultatet av inkonsekvent språkbruk – som gjør politiske diskusjoner så forvirrende, uten at vi nødvendigvis er bevisste på det?

Aftenpostens nyhetssak eksemplifiserer hvordan språk kan anvendes for å dekke over faktiske forhold, der journalistikken egentlig burde stilt dem skarpe. Et klima av tvetydigheten gir grobunn for et narrativ om at Israels handlinger er praktiske tiltak snarere enn forlengelse av en okkupasjon i strid med internasjonal lov.

Det som mangler i Aftenpostens nyhetsformidling er like viktig som det som er sagt. Hvor er Syria, som står igjen uten stemme i denne fremstillingen? Hvor er henvisningen til internasjonal fordømmelse eller de folkerettslige konsekvensene? Når slike sentrale elementer fjernes, blir rettslige overtredelser redusert til noe praktisk. Leseren kan selv velge å tolke det hele som en uproblematisk – kanskje til og med legitim - handling. 

Hva ville vært alternativet?  En mer presis formulering kunne vært: «Israel bryter internasjonal lov med utvidelse av bosetninger på okkupert syrisk land.».  Dette gir handlingen en beskrivelse som er i tråd med internasjonal rett og plasserer den i en kontekst der leseren forstår dens juridiske og politiske konsekvenser.

En kritisk leser bør som minimum undre seg over hvorfor det forslaget (eller lignende formuleringer som er i tråd med internasjonal rett) ofte ikke er å finne.