Det begynner med stillhet
Ei brun elv flyter langsomt gjennom en beleira by
hus borte
barn borte
garnisoner borte
bakeriet brent ned
kornlageret, torvbodene, vevstua
Det begynner med fred
I noen korte timer er krigen er over
Ei kran drypper
Gatene er tomme
Ingen går ned hovedgata
Ingen går ut etter avisene
Hvor er alle sammen?
Inne i husene
Hvor er alle sammen?
Nede i kjellerne
Hvor er alle sammen –
Hermetikken blir stående i hyllene
kjøttet blir liggende i frysedisken
Vi koster snøen av garasjetaket
Krokusen blomstrer på plena – og i ei forlatt saltgruve i Soledad
samler en gruppe ukrainske desertører seg
De har gått tom for ammunisjon
De har kastet våpnene sine i elva
De sier aldri mer
De lengter
etter hjem de bare kanskje kan komme hjem til – og en singling går gjennom rommet
Det er tida som ringler med bjellene
det er krigen som eter i seg en ny vår
et nytt år
Øst i byen holder en mor en treåring i armene sine
Hun ligger i bunnen av et badekar
Det er kulehull i det blå tapetet bak henne
Hun puster
Barnet puster –
Vi står i mild marssol
Vi spør
Hvem er vi som salter maten?
Bretter klærne sammen på vaskerommet?
Åpner en pose med blomsterfrø
Kan man søke trøst i en krokus?
-
Det begynner med stillhet
Med enker og farløse
oldinger og armløse
De sitter i solfylte rom med bøyde hoder og lytter etter sirenene
Og så
i noen korte timer
før alt begynner om igjen
stabler de seg fram mellom checkpointene
Hvor er alle sammen?
De leter etter sine
Hvor er alle sammen?
På et loft
I en forlatt skole
I et utbomba sykehus
I bunnen av en nedlagt frysehall
Frosten legger seg over markene
en vadefugl vandrer langsomt gjennom det høye sivet
bøyer seg
drikker
