Nå ledes verden nedenfra

Jeg vil ikke snakke mer om grusomhetene som har rullet over skjermene i en 420 dager lang direktesendt dystopi.

Jeg vil ikke lese høyt fra statistikken over grusomheter. Jeg ser ikke poenget med å minne om ansvaret som hviler på den vestlige verdens politikere, direktører, generaler og investorer. Det er ikke behov for å enda en gang minne om Åpenhetsloven, OECDs retningslinjer, bærekraftsmålene, humanitærretten og folkemordkonvensjonen. Vi vet alt vi trenger å vite.

Det er ikke rammeverket av beskyttelse vi mangler.

Det vi mangler er ledelse.

Vi har havnet i en absurd situasjon. Lovene som ble laget for å beskytte de mest sårbare brukes nå for å finne smutthull til å legitimere det vi alle vet et grusomme forbrytelser. 

Jeg sier det en gang til. 

Lovene som ble laget for å beskytte de sårbare brukes nå for å finne smutthull til å legitimere det vi alle vet er grusomme forbrytelser.

La det synke inn.

Det er nøyaktig 361 mil i luftlinje mellom Stortinget og et Gaza som ligger i ruiner. Alt kunne ha vært unngått. Norske politikerne har slept beina etter seg. Alle vedtak har kommet for sent - etter at det vi visste kom til å skje, har skjedd. 

Utenriksministeren vår sier det selv. Vestlige politikere har sviktet. Og de fortsetter å svikte. Fortsatt står norske oljepenger dypt investert i den israelske krigsmaskinen. Mens Israelske regjeringsmedlemmer åpent snakker om reokkupering av Gaza og Vestbredden, advarer nå norske medieledere mot prinsippfasthet og etterlevelse av inngåtte avtaler og konvensjoner. 

NHOs kommunikasjonsdirektør kalte nylig den systematiske ødeleggelsen av Palestina for en politisk betent konflikt. Hennes konklusjon var at at næringslivet ikke trengte å ta stilling. 

Hun viser at hun ikke har forstått hva folkeretten handler om. Hun viser at hun ikke har forstått hva ledelse handler om.

Forbrytelser mot menneskeheten må aldri reduseres til en politiske betennelse. 

Den rettsliggjorte humanismen er selve fundamentet for det liberale  demokratiske samfunnssystemet. 

Dette er en juridisk og moralsk betennelse, som ikke bare ødelegger Palestina - men våre egne samfunn. For menneskene bak muren er det også en fysisk realitet, som rammer små og store fysiske kropper og ødelegger fysiske nabolag og fremtiden til et helt folk. 

Hva er egentlig en leder? Noen ganger må noe forsvinne for at vi skal se hva vi mangler. Vi kjenner alle på et vakuum.

I politikken har pratet om nestekjærlighet og universelle verdier har mistet all, absolutt all, verdi. Alle strategier som inneholder bærekraftsmål føles som meningsløse bunter med papir. 

Det er som om vi aktivt har valgt å glemme det historiske utgangspunktet for konvensjoner og avtaler og rettighetserklæringer.  Etter andre verdenskrig, våknet menneskeheten. Vi gjenkjente menneskeligheten i hverandre. 

Etter å ha mistet sin trygghet, forstod vi - som et globalt kollektiv - at trygghet er noe alle fortjener. Etter å ha sett meningsløs død drevet av farlige ideer, forstod vi at livet er hellig, at denne ukrenkeligheten er noe å kjempe for. 

Vi forstod at ansvaret hviler på oss alle. Det var tusen små lederbeslutninger, i politikken, i næringsliv, i byråkratiet og i media som gjorde naziregimets fremvekst og Holocaust mulig. 

Lederne spilte en rolle, et rollespill der spillereglene ikke handlet om å skape en bedre verden - men om å være viljeløse administratorer innenfor rammene av en dynamikk som trakk oss alle ned i det mørkeste mørke. 

Dette er tiden for selvrefleksjon.

Du er ikke en leder uten at du er i kontakt med menneskeligheten din. 

Ledelse er å stå trygt i seg selv når standardene og prinsippene løsner som leirskred  og raser mot avgrunnen.

Ledelse er å bevare handlekraften, retningssansen og integriteten når der stormer som verst.  

Ledelse er å se sin egen plass i et større system, og stille vanskelige spørsmål når dette systemet svikter verdiene det hevder å være tuftet på. 

Ledelse er å velge det som er rett, selv når det koster. 

Det finnes fortsatt lederskap. Små glimt av lys i er bunmløst mørke. Nylig solgte Storebrand seg ut av Palantir, som lager kunstig intelligens for israelske okkupasjonsstyrker. 

Allerede i januar signerte 1400 ledere i privat, offentlig og frivillig sektor på et opprop der de ba om en offisiell fraråding fra handel med varer fra okkuperte områder. Presset fra de modige, men få, i næringslivet, åpnet et nytt rom som gå konkrete resultater. 

De viktigste lederne, akkurat nå er dere: Vanlige folk, fra alle lag, som samles utenfor Stortinget, hever stemmen på aksjoner andre steder i landet - eller jobber i det stille i sine egne roller for bekjempe denne bunnløse uretten.  

Dere har vært gjennom det mørkeste året. Det har vært blytungt å være vitne til feigheten, falskheten, unnasluntringen.  Mange har valgt å stå i sannhet, bli eksponert for bildene, ta inn realitetene. 

Det har kostet. Mange er slitne. Men dere er ikke representanter for avmakt, sorg og fortvilelse, selv om det kanskje føles sånn. I en situasjon der strukturene som skulle beskytte oss, svikter har dere tatt ansvar. Dere har kjempet for rammeverket av humanisme.

Dere er representanter for mot, for nestekjærlighet, for utholdenhet. 

Det er dere som gir retning nå. Det er dere som holder fast i prinsippene nå. 

Det er dere som nekter å akseptere at det selektive menneskesynet får slå rot i tenkningen vår. Over hele verden finnes det millioner av ledere. De leder nedenfra, de skaper nedenfra, de bygger en ny verden nedenfra.

De tunge maktstrukturene på toppen raserer alt som gir oss mening og verdi. Å være en leder akkurat nå kan gi følelsen av ensomhet

Det er ikke håpløst. Hver eneste lille motkraft representerer et løst håp, som trenger å veves inn i et fellesskap.

Håp styrkes av handling. Derfor vil jeg avslutte med å be dere om å gjøre noe. Se rundt deg. Finn et menneske som står  i nærheten.

En annen ensom, modig leder som står støtt i prinsippløshetens tid.

Gi dette mennesket en klem, eller en skulder å lene seg til. Sørg for at ingen står alene. Dette er tiden for å kjenne på det enkleste av alle innsikter:

Vi mennesker trenger hverandre.

Å lede handler om å skape trygge rom, om styrke skapende fellesskap, om å tilføre hverandre kraft og energi. Denne kampen blir lang. Vi kan bare vinne den sammen.

Takk, venner. Fritt Palestina.

Dette er en noe omskrevet versjon av appellen som ble holdt i forbindelse med solidaritetsmarkeringen for Palestina den 29. november.