NOVEMBERDIKT

Det er fredag
en imam kommer barhodet hjem fra fredagsbønnen
trafikken står i stampe ned al Hamra
og Hatem kysser Maja
mens Hala vekker moren sin fra ettermiddagsluren for fisken er klar
det er alltid fisk på fredager
og Hala skyver opp døra til kjøkkenet og retter på håret
mens røykskyen reiser seg fra ruinene i sør
ser hun en gutt rase ned gata med en kasse kyllinger på bagasjebrettet
synger hun en sang dypt inn i seg
fra den tida hun bar våpen
bar uniform
den gang hun ikke trodde på Gud, men på et fritt Palestina

Dette er fraksjonenes by
De korrupte ledernes by
Borgerkrigenes by
De langbente kvinnenes by
Massakrenes by
Diplomatenes by
Løgnenes by
Opprørets by
Snikskytternes by

Her flokker generasjoner av flyktninger seg sammen i Sabra og Shatilla
Her jevnes hus med jorda i Ein Helwe mens IDF ber familier å forlate hjemmene sine i sør
Jeg står i en vinter som ikke har begynt og husker sidene av en koran i bunnen av bombekratrene
en gul barnegenser -
stemmen til Rana på telefonen:
Vi må ut!
Noen må hjelpe oss ut!

Dette er byen for fredsbevarende styrker
for nattklubber og bakgårdskatter
for ambulanser i brann
Her skifter håpet farge
sannheten skikkelse
og drømmene samler seg der bombene faller
beleiringen vedvarer
den er en hanske viljen ikke får plass i
og jeg hiver etter pusten
tenker:
Denne krigen er ikke ny, den er gammel
Hala kjenner den
Fisken er hvit på tallerkenen
risen, bordflata – veggene rundt henne rister
og moren hennes griper etter den blå vasen, den de hadde med seg fra Haifa
en gang i 1948
mens Beirut revner, og smerten renner ut som barndommens appelsiner fra et nett
– de faller, triller, raser ut over det blåmalte gulvet i et imaginært hjem
de aldri vil komme tilbake til
Og Hala setter gaffelen i fiskekjøttet
Spis, sier hun til moren sin
Heller ikke i dag skal vi dø