Tomhetens spetakkel

“På et tidspunkt, var ikke historien virkelig lenger. Uten å merke det, forlot menneskeheten virkeligheten. Alt som skjedde etter dette var usant, men vi oppdaget det ikke”.

Disse ordene ble skrevet i 1945 av den jødiske og tyskspråklige filosofen Elias Canetti. Trolig snakker han om tidsånden i mellomkrigstiden, men det føles som om det kunne vært skrevet i dag. 

En fascist blir nå amerikansk president. Han representerer et fenomen som går dypt, og kan ikke avskrives som en forbigående strømning i det amerikanske folket. Halvparten av Norges unge menn ville stemt på Trump. Det han sier og gjør appellererer også her hjemme, det feier en vind av høyrevridd retorikk over hele den vestlige verden.

Dette er et tidsskille. Hva har egentlig skjedd med oss?

Historien gjentar seg alltid, først som tragedie - deretter som tragikomedie. Det var vel Marx som i sin tid skrev dette. Den postmoderne filosofen Jean Baudrillard (1927-2007) hadde et ord for tilstanden vi er vitne til nå: Karnivalisering.

Forestillingene om verden har mistet ankerfestet i realitetene. Forskjellen mellom ekte ledelse og skuespill er visket ut. Det alvorlige i virkeligheten, det som burde forene oss, overdøves av komikk, teatralsk konflikt og spetakkel. Verdier som sannhet, rettferdighet og demokrati parodieres til de fremstår meningsløse. Alle symboler er blitt kopier av kopier - og ingen husker hvilken virkelighet de en gang refererte til.

Alt er like sant. I et år har vi hørt bekymringsfraser om sivile tap, samtidig som nye våpen sendes til folkemordet. Substans erstattes av tomme snakkepoenger. De moderate politiske kreftene er like ansvarlige som de rabiate for denne utviklingen. Universelle erfaringer som kunne forent oss overdøves av det sjokkerende og splittende. Klimakrisen er blitt vår tids største utfordring som ingen tar på alvor. De progressive idealene fra 1960-tallet er blitt formaninger, konforme leveregler og nullvisjoner.

En miks av ekte og fabrikkerte bilder flimrer over skjermene våre - en grunn og flat erstatning for levd erfaring, ekte risiko, menneskelige bånd. Det har aldri vært enklere å kirsebærplukke sin skreddersydde sannhet.

Følelsen i hver og en av oss er en forvirrende men samtidig monotom og forutsigbar nummenhet. Og i mangel på ekte menneskelige erfaringer begynner vi å lengte etter spenning, etter et brudd, whatever, bare det er litt gøy  - det Baudrillard kalte en "ekstase av meningsløshet”.

Trump er direktøren i hyperrealitetens sirkus. Med tunge religiøse og økonomiske krefter i ryggen lager han drama som spiller rått på lengselen etter identitet i et samfunn gjennomsyret av symboler uten substans.

Løgnene hans blir akseptert - ikke på grunn av faktiske bevis, men fordi de gjentas med karisma og selvtillit.

Lefling med henrettelser og bruk av vold er ikke nødvendigvis et spill på massenes hatefullhet. Ifølge Baudrillard kan vold forstås som en slags renselse, den blir et rituale som gjenoppretter orden og balanse. Å drepe noen er en kraftfull symbolsk handling som genererer kraftfulle, synlige endringer. Dehumanisering og overskridelser har underholdningsverdi. Det er drøyt, derfor selger det.

Vår verden er full av floker som er vanskelige å forstå seg på.

Fascistiske bevegelser har alltid vært flinke til å forenkle - de spinner opp kraftfulle symboler og fortellinger som bygger kollektiv identitet. De trenger ikke noe ekte historisk fundament eller sammenheng, så lenge de serverer noe forståelig  som mobiliserer massenes latente kraft. Trump fyller vakuumet i en tid preget av forvirring og tap av meningsfulle samfunnsroller.

Det er knapt lys i denne spøkelsestunnelen. Men det som er farlig er ikke Trump i seg selv, men tidsånden som gjør at han kan vinne. Vi beveger oss mot en tidsånd som ikke lenger skjuler sin egen tomhet, men forbruker alt ekte på sin vei.

Kanskje er det noe sunt i å bli konfrontert. Trump er manifestasjonen av våre kollektive skygger. Ideen om den vestlige verden som et frihetsprosjekt har hele tiden vært en illusjon. Å endre grunnbetingelsene som gjør fascisme mulig krever at vi ser alle narrespeilene som omgir oss.

Skal vi gjøre noe med den fremvoksende fascismen, må vi gjøre noe med jordsmonnet den vokser frem i. Vi må på en eller annen måte ut av den selvparodierende tilstanden, den evige loopen av imitasjon og overflate, der lykke måles i antall smilefjes-emojier og medmennesker reduseres til rollekarakterer i et slags fjernsynsteater eller kakerlakker utenfor dekningsområdet.

Arbeidet er overveldende. Tunge krefter vil fragmentere oss, sette oss opp mot hverandre. Og ingen kommer for å redde oss.

Dette er tiden for å insistere på de gjensidige forpliktelsene som binder oss sammen og holder både friheten og tryggheten oppspent over livene våre.  Det er opp til hver og en å velge sin rolle nå. Vi trenger forbilder nå som representerer noe autentisk, prinsippfast og tydelig. Vi må skape møtesteder, medieformater og samfunnstrukturer som gjør oss til ekte, hele mennesker.

Vi må minne hverandre om hva som er sant.