Twin peaks

En novemberkveld 1990. Store snøflak treffer asfalten under lampene fra et utested. En rufsete ungdom kommer gående med sort hatt og lilla solbriller. Han går bort til en ung, blond jente som står og røyker. Han gir henne et spillkort. Ruterdame. Påskriblet noen kryptiske ord. Et lite dikt. Han sier ingen ting. Han ser ned. Så vandrer han videre i snøværet.

Denne unge kroppen var meg, lullet inn i et univers av skjulte betydninger og trippel kommunikasjon.

Hva var det som fikk meg til å oppføre meg tilnærmet psykotisk denne pubertetsvinteren? Jeg var blendet av TV-serien Twin peaks som ga hundre spørsmål og ingen svar. Der absolutt alt kunne være av betydning.

Alt på en gang. Horror, krim, såpeopera, slapstick-komedie. Til og med science fiction krydret med okkulte overtoner. 30 episoder som holdt hele Norge fanget i en surrealistisk drømmeaktig tilstand, som bare ble avbrutt av Kong Olavs død et par uker disse høstkveldene. Tv-serien Twin Peaks, skapt av David Lynch, med mordet på Laura Palmer som orkanens øye, en vanlig småby i Nord-øst av staten Washington på den kanadiske grensen. En serie som skulle endre TV-mediet. Der drømmer og visjoner ble blandet med komiske forelskelser.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg kunne være så rar og kryptisk jeg selv ville. Jeg kunne skjule meg bak mystiske dikt, roller og ytre merkverdigheter. Min skrekk for jenter var der med full styrke, men nå kunne jeg bli en figur. Jeg begynte å skrive. Forferdelige. elendige greier. Men det kunne ingen vite. Å kunne antyde. Spille på fornemmelser. Å kunne slippe til alle ting på en gang. At det man skaper ikke trenger å kunne utledes til en enkelt forklaring. At man kan være så rar man bare vil, så lenge man hele tiden understreker det konkrete.

Å skrive slik skulle bli livet mitt. Lynch har alltid et klart hverdagslig nivå, som han lar være der, uten at det tar bort tyngden i det skumle, med åndelige overtoner. En forelsket, uskyldig James Dean-figur, en forsikringsvindel på sagbruket, ustyrlige tenåringer som vil røyke. Med dette gir han effekt til det andre, det farlige, det uforståelige. Dansende dverger i røde rom, og baklengs samtaler om kaffi. Og skikkelsene på terskelen midt imellom: En dame som bærer på en kubbe hun mener kan snakke med døde og en major som forsker på mystiske meldinger fra verdensrommet. Å ville være en slik skikkelse. Og forventningene som alltid brytes.

En episode slutter med at en overnaturlig kjempe gir FBI-agenten tre ledetråder. I en saus av drømmer, og okkulte visjoner. Man sitter henført i spenning en hel uke. Ser episodene 100 ganger, for å prøve å finne et system. For så i neste fredagens episode bli møtt med såpeopera-slapstick fra sagbruket, med fisk i kaffitrakteren, og politiassistenter som tråkker på planker, så de smeller opp i ansiktet.

Men så er lyden der igjen. Den durende lyden du gjenkjenner fra skrekkscenene, og som en rotte i et eksperiment merker du skrekken stige i deg, i det lyden kommer. For du vet det kommer.

Du har ingen anelse om hvordan. Og du vet at livet kommer til å bli så uendelig mye mer komplekst og spennende. Og du vil sette det hele i gang. Livet. Spillet. Du vil skrive kryptiske meldinger, vandre ut i kvelden, med spillkort i lommen. Med noen små ord skrevet i blod:

Fire walk with me.