Journalistikk er ikke balansekunst

Det har vært et trist år for norsk journalistikk. Det startet med at VG over to fulle sider fortalte hvordan ondskapen skjulte seg i tunneler på Gazastripen. Patosfylt forsterket Hanne Skartveit okkupanten og undertrykkeren Israels argumenter for en grusom krig som alle visste ville ramme sivile. Hun møtte massiv motbør av rapperen Magdi, som tidlig satte ord på hvordan dekningen av krigen var preget av dobbeltstandarder.

Det var noe defensivt og stakkarslig over tilsvarene fra VGs tidligere politiske redaktør og Norsk Redaktørforening, tydelige tegn på lav situasjonsforståelse og svak evne til selvrefleksjon. Kritikken har siden fortsatt. NRK-ledelsens knefall for Eurovision, norske medielederes fravær av solidaritet med palestinske journalister og farlig forenkling av folkerettslige spørsmål er bare noen eksempler.

Vi lever i en selvforsterkende polykrise. Situasjonen inviterer til grunnleggende spørsmål: Hvordan BØR pressen fungere, i en verden preget av massivt naturtap, eskalerende klimakrise og en folkerett som legges i ruiner? Hvilken kraft skal pressen være, i en virkelig der bærebjelkene knaker i sammenføyningene?

Det begynner med en erkjennelse. Den fjerde statsmakt i vesten har sviktet sitt samfunnsoppdrag. Vi lever i en tid der Elon Musk har mer definisjonsmakt enn noen redaktør, og samtidig deler ut millioner av dollar til Trump-velgere. Jeg føler for å si noe jeg har tenkt på lenge:

Journalistikk er ikke balansekunst.

Å være redaktør handler ikke om å plassere seg på midtbanen i enhver konflikt. Snarere tvert i mot. Vi lever i en tid der mye, veldig mye, står på spill. Journalistikk handler å kjempe for det som er sant. Og det er ikke lett.

Enhver redaksjon opererer, bevisst eller ubevisst, med viktighets- og aktualitetskriterier. Slike kriterier oppstår ikke i et vakuum. I bunn ligger en forståelse av verden, en følelse av hva som står på spill, hvem som representerer makt og hvem som er den undertrykte.

Slike oppfatninger er igjen preget av våre erfaringer, de kildene vi henvender oss til - og i bunn; våre verdier. Hanne Skartveits verdensbilde var eksempelvis preget av hennes hvithet, hennes privilegier og hennes tette bånd til Israel. Det ga henne en enorm blindsone, som Magdi mesterlig satte ord på. Vi må bruke krisen til å se etter muligheter. Kall meg gjerne idealist, men for meg er journalistikk et frihetsprosjekt.

Et kontinuerlig nødvendig arbeid som krever mot, som handler om å utfordre maktstrukturer, vaske bort illusjoner, gi plass til stemmene som ikke blir hørt. Det finnes en fellesnevner mellom klimakrisen og folkemordet på Gaza: Meningsjournalistikk som omgår den enkle, ubehagelige sannheten ved å gjøre den til noe komplisert.

Tillat meg en omvei via atmosfæren.

Vi vet, og har visst i 30 år, at det å videreføre et fossildrevet økonomisk og industrielt paradigme leder oss mot en eksistensiell krise. Den svake part er morgendagens generasjoner. Mange redaksjoner har likevel ikke konfrontert fraværet av endring. De har lagt til grunn business as usual som en normaltiltand, og i objektivitetens navn tenkt på det som sin oppgave å skape symmetri.

Bred vitenskapelig enighet betraktet som et standpunkt, som må veies opp med et alternativt standpunkt. En liten gruppering kontrære forskere og tenketanker, ofte finanseriert av fossilindustrien, har dermed fått masse spalteplass og legitimitet. Meningsjournalistikken skapte en diskurs der vitenskapsforakt og fornektelse ble legitime posisjoner. «Her finnes det to uforenlige ideer om virkeligheten! Hvilken er den riktige?»

Ved å redefinere en krise til en kontrovers har media forsinket omstillingen med to tiår. Minst. Sannheten gikk i oppløsning. Det å utfordre politiske aktørers handlingslammelse, ignoranse eller uansvarlighet ble umulig. I sum har vi endt opp med en offentlighet preget av falsk balanse og en kronisk undervurdering av en utvikling som gir gevinst til de få men undergraver de manges, inkludert fremtidige generasjoners, trygghet og frihet. Dette skaper igjen rom for politiske unnlatelsessynder.

Høres det kjent ut?

Den samme dynamikken har vi sett i forkant av folkemordet på Gazastripen. Å sette ord på den brutale sannheten medfører ubehag. Den lettvinte løsningen er å innta den den behagelige rollen i midten, som en nyanserende, nøytral formidler av motpartenes fortellinger.

«Det finnes ikke én sannhet i konflikten mellom Israel og Hamas. Det finnes mange. Og ingen av dem er helt sanne» skrev, talende nok, Skartveit i sin aller siste kommentar. Hun redegjorde for at hun hadde løftet israelske perspektiver for å «nyansere debatten her hjemme».

Hun var opptatt å skape symmetri i spørsmålet. Men på dette tidspunktet var det ikke lenger et spørsmål, det var et svar. Et av historiens mest uproporsjonale svar, en krigsoperasjon der både sivile, helsearbeidere og journalister målrettet ble bombet, tørstet og sultet ihjel. Hvordan kunne det skje?

Her er tre underkommuniserte sannheter, som fra første dag burde ha vært premisser for dekningen av konflikten i Midtøsten:

Israel er en apartheid-stat. Palestinerne har i mange tiår har levd under militær jurisdiksjon, mens israelske borgere er beskyttet av vanlige lover. På akkurat samme måte som den svarte befolkningen i Sør-Afrika frem til 1994 har palestinere vært utsatt for vold, trakassering, annektering av eiendom og vilkårlig fengsling.
Den israelske regjering styrer på en plattform som minner om fascisme. Alle de syv partiene i Netanyahus regjering etno-nasjonalistiske, enkelte av dem er eksplisitt anti-arabiske og ønsker å bygge ned demokratiske institusjoner. Ben-Gvir er en israelsk terrorist, som representerer kahanisme - ideen om et Stor-Israel der arabiske borgere forvises eller fratas politiske rettigheter. I mars uttalte landets finansminister at «there's no such thing as Palestinians because there's no such thing as a Palestinian people.» På det samme arrangementer viste han frem et bilde av et Israel der Vestbredden og Gaza ikke lenger eksisterte.
Israelske myndighetspersoner og militære leder har fra første dag eksplisitt har uttrykt at Gaza skal gjøres ulevelig, og at palestinerne skal fordrives. Alt det som ble sagt i krigens innledende fase er vi vitner til i dag. Det har hele tiden vært et større spill bak det offisielle narrativet, måten denne krigen kjempes på vitner om at den er en del av en langsiktig plan.

Kall gjerne Hamas ekstremister, men dagens regime i Israel er minst like ekstreme, og har vært det hele tiden. Forskjellen mellom dem er at staten Israel har enorm militær kapasitet, og bruker den i strid med folkeretten. De lener seg også til stadig mer uforståelig støtte fra den vestlige verden. Likevel har premisset i måned etter måned forblitt at Israel er et demokrati og en rettsstat. At det å bombe Gaza til en ruinhaug og drepe titusenvis sivile er collatoral damage i en kamp som egentlig handler om å forsvare seg. Og at det å skape et traumatiserende helvete for 2,2 millioner mennesker fjerner grunnlaget for fremtidig ekstremisme.

Ja, diskursen har endret seg de siste månedene. Men ødeleggelsen av et folk og en kultur er i stor grad allerede et faktum. De som faktisk forstod situasjonen og advarte mot konsekvensene, ble marginalisert eller usynliggjort. Er det pressens jobb å skape forståelse for den offisielle begrunnelsen bak et folkemord? Eller er det pressens jobb å forhindre det? Å ta den svake parts, sivilbefolkningens, parti krever at man utfordrer diskursen som rammen inn den politiske samtalen.

Igjen blir det tydelig at journalistikken har gått rundt og rundt en vanskelig sannhet istedenfor å gå inn i realitetene. Istedenfor å ramme inn nyhetsdekningen på en måte som gjør det store bildet synlig, har mange valgt å gjemme seg i kaninhullet, der alt er komplisert og tvetydig - og derfor livsfarlig komfortabelt.

Det er ubehagelig å skrive denne teksten. Jeg kjenner mange i pressen, som sikkert synes det er ubehagelig å lese den. Så la oss ta denne vanskelige samtalen. Meningsjournalistikken må inn i ubehaget. Ubehaget ved å fortelle historier som utfordrer de dype maktstrukturene. Ubehaget ved å stille kritiske spørsmål – også til seg selv.