Veldedighet erstatter ikke solidaritet

Den 23. januar spilte fotballklubben Bodø/Glimt kamp mot det israelske laget Maccabi Tel Aviv. Bodø/Glimt ble på forhånd oppfordret til å boikotte kampen og Palestinakomiteen i Bodø arrangerte demonstrasjoner.

Kampen ble likevel spilt og i etterkant annonserte Bodø/Glimt at de donerer de ordinære billettinntektene fra kampen til Røde Kors sitt arbeid på Gaza.

Mange har hyllet dette verden over. Naturlig nok. Vi heier også på å gi økonomisk støtte til humanitære organisasjoner som hjelper palestinere som er utsatt for ulovlig okkupasjon og det flere humanitære organisasjoner kaller eller sier inneholder alle tegn på folkemord (FN, Amnesty, Leger uten grenser). Vår opplevelse er at mange applauderer donasjonen på omkring 750 000 norske kroner som om det er en solidarisk handling. Men handlingen er ikke solidarisk og rettferdiggjør ikke at kampen ble spilt.

Et valgt tatt i ettertid? Hver seier i dette leddet av mesterskapet gir flere millioner til det seirende laget utenom ordinære billettinntekter: Klubbens andel av UEFA sin market pool (for eksempel TV-rettigheter), sponsorinntekter og eventuelt økt salg av supporterutstyr/produkter.

At klubben velger å gi billettinntektene til Røde Kors sitt arbeid på Gaza er bra, men når man ser det i sammenheng med hvor mye Bodø/Glimt har tjent på (det vi mener er) å bidra til normalisering av folkemord ved å spille kampen, er ikke donasjon av ordinære billettinntekter er noe man burde hylle ukritisk.

Man kunne for eksempel spørre seg hvorfor en eventuell plan om donasjon av ordinære billettinntekter ikke var kommunisert ut før kampen. Dersom det hadde vært planen hele veien, uavhengig av resultat, hadde denne handlingen stilt seg annerledes. Da hadde klubben demonstrert at de var villig til å ofre noe.

Symptomlindring er ikke årsaksbehandling. Det sentrale i solidarisk arbeid er at man handler uten egeninteresse, basert på en følelse av samhørighet, uten særlige betingelser. Solidaritet er ikke et produkt som kan kjøpes og selges. Det er handling som innebærer risiko for positive eller negative tilbakeslag, økonomisk eller sosialt for avsenderen, men som uansett får positivt utslag for den som er mottaker. Solidaritet handler ikke om avsender, men om mottaker. I Bodø/Glimt sitt tilfelle virker «solidariteten» å komme som en betingelse av at de vinner. Da er det ikke solidaritet, men veldedighet.

Veldedighet er fint nok, men det fungerer ikke som en erstatning for reell solidarisk handling.

Både veldedighet og solidaritet kan føre til negativt tilbakeslag gjennom økonomiske og sosiale konsekvenser. For eksempel vil en veldedig donasjon være en økonomisk kostnad, og fotballsupportere som mener slike donasjoner er en politisk handling vil kunne føre til en sosial kostnad for klubben gjennom eventuelt tap av omdømme.

Veldedighet kommer altså heller ikke uten kostnader, men den fundamentale forskjellen ligger i at veldedighet er symptomlindring og ikke årsaksbehandling. Dessverre virker flere å glemme dette i sin iver etter å feire donasjonen på 750 000,-.

Økonomisk støtte til Gaza bør gjøres samtidig som tiltak for å bekjempe Israels ulovlige okkupasjon og det pågående folkemordet. Men de tiltakene har ikke Bodø/Glimt innført enda.

Bodø/Glimt forsøker å betale seg ut av dårlig samvittighet. Kampen burde ikke blitt spilt. Dersom Bodø/Glimt hadde boikottet kampen, hadde klubben tatt et klart standpunkt om at sportsvasking av folkerettsbrudd ikke er noe de støtter.

Sport er iboende politisk. Det er en måte å demonstrere fysisk og mental suverenitet over andre, lokalt, nasjonalt eller internasjonalt med like forutsetninger på nøytrale arenaer. Gjennom kampdeltagelsen erklærer lagene at uansett hvilke forskjeller som finnes mellom de to lagene som representanter for tettsteder, byer og land, så kan de likevel møtes på banen.

Når motstanderlaget til Bodø/Glimt representerer en by i en stat som bryter folkeretten og begår folkemord, sier Bodø/Glimt gjennom kampdeltagelse at de aksepterer denne forskjellen. «Dere begår folkemord? Det gjør ikke vi, men forskjellen mellom oss er ikke signifikant nok til at vi tar avstand fra dere og de handlingene deres stat begår».

Om det å stå over denne kampen hadde vært en politisk handling, så var gjennomføringen av den også det.

Da boikott ikke var fotballklubbens valg, kunne klubben i forkant sagt seg villig til å donere billettinntektene. Dette hadde innebåret en risiko for økonomisk tap som hadde demonstrert at de satte sine moralske verdier foran sin egen sosioøkonomiske posisjon.

At Bodø/Glimt donerte billettinntektene, som en relativt liten del av de totale inntektene, rettferdiggjør ikke klubbens valg om å spille kampen i utgangspunktet. Å betale seg ut av de politiske signalene man sender - en normalisering av ulovlig okkupasjon og folkemord - er dessverre ikke godt nok.

Så, hva nå Bodø/Glimt? Blir det rødt kort til folkemord neste gang?