Vi blir det vi gjør

Det er ikke ufølsomhet som er årsaken til grusomme handlinger.  Det er grusomme handlinger som er årsaken til ufølsomhet. Og handlingene våre blir i stor grad preget av hva maktstrukturen trenger. Gjennom forføreriske fortellinger, vektede algoritmer, økonomisk desperasjon, konformitetspress og tvang ender vi ofte med å stå ute av integritet.  

Ubehaget trenger rasjonalisering. Og denne rasjonaliseringen endrer oss, umerkelig. Dette perspektivet åpnet seg da jeg hørte et intervju med jødiske Gabor Maté nylig. Maté snakker om Israel. Han er Holocaust-overlever og var i unge år sionist, men er i dag en av regimets sterkeste kritikere. 

Den grusomheten vi er vitne til i Gaza nå, kommer fra er sted, sier han. Den kommer ikke fra jødisk tro eller kultur. Det finnes eksempler på brutalitet og ekstremisme i alle kulturer og religioner. 

Ifølge Maté kan nådeløsheten spores tilbake til en politisk idé: Drømmen om et eget etnisk rent territorium, plassert på et sted der det bodde noen andre før. 

Å fordrive en befolkning krevde at man stålsatte seg for å utøve vold og brutalitet. Det var et nullsumspill, som kun lot seg realisere gjennom å alliere seg med kolonimaktene. Det ble et de eller oss. Medmenneskelighet, evnen til å gjenkjenne seg selv i den annens blikk, måtte skrues av. 

Hva ville de som bidro til opprettelsen av Israel tenke om den nærmest industrielle utryddelsen av palestinere vi har vært vitne til det siste året? De var jo klar over at brutalitet var nødvendig. Men hva ville de tenkt om den territorielle ekspansjonen langt utenfor det som opprinnelig var drømmen? Om sjekkpunktene, de vilkårlige arrestasjonene, henrettelsene, ødeleggelsen av sykehus? 

Brutalisering er en prosess. Det å kontrollere et territorium over tid krever tung militær dominans. I boken «An Army Like No Other», snakker den tidligere IDF-soldaten Haim Bresheeth-Zabner om hvordan Israel på mange måter er endt opp som en hær som holder seg med et land. Ideen som legitimerer volden og undertrykkelsen har aldri blitt utfordret eller rammet inn av Israels vestlige støttespillere. Den har antatt mer og mer groteske former.

Mennesket er dypest sett en sosial art, drevet av gjenytelse og et behov for tilhørighet. Vi har ikke fra naturens side et umoralsk indre, eller en hang til vold. Snarere er vi er finstemte sansevesener, med evnen til innlevelse i andres smerte.
Ufølsomhet et forstadium til død.

CNN forteller denne uken om stor andel av hjemvendte israelske soldater som sliter psykisk etter å ha deltatt i terror-krigføringen og sett grusomhetene på nært hold.  Gjennom å internalisere en ytre fortelling har de fortrengt sin egen menneskelighet. Resultatet av å ødelegge andres liv er ødeleggende psykiske traumer på innsiden. 

Hvor er håpet i alt dette? Hvis det finnes noe som heter brutalisering, må det også finnes en motsats. En sensitivisering. Hvis det dehumanisering er en strategi, er menneskeliggjøring en motstrategi. Hvis noen ideer setter oss i stand til å gjøre grusomme ting, må eksistere andre ideer - som styrker evnen til å gjøre godt. Hvis et samfunn kan bli sykt, kan det også helbredes.

Dette er den store, og livsnødvendige oppgaven nå: På samme måte som vi aksepterer at det finnes mørk, systemisk vold, må vi akseptere at det finnes et iboende lys - i hver og en av oss, og i de fellesskapene vi velger å etablere.

Vi må slutte å identifisere oss med de maktstrukturene som presser oss til handlinger vi ikke kan stå inne for. Det er ikke din jobb å bære skammen over nådeløs behandling av flyktninger, ødeleggelse av natursystemer eller finansiering av folkemord. Ikke så lenge du tilhører motmakten, friksjonen i systemet. 

Fascisme er uttrykk for frykt. Når menneskene blir usikre på egen kjerne oppstår behovet for noe utenfor seg selv å klamre seg til. Sterke menn. Grandiose ideer. Farlige våpen.  

Frigjøring er det motsatte.

Det handler om å stå trygt i seg selv, uansett hva som skjer der ute. Om å tydelig forsvare universelle prinsipper, på tross for (eller kanskje på grunn av) at de ikke er representert blant ledere og folkevalgte. Om å kjenne etter, sette grenser, og utfordre ideene som gjør fellesskapet trangt og ekskluderende. 

Det vil bli mørkt fremover. Veldig mørkt. Handlingene våre, inkludert resignasjon og apati, gjør noe med holdningene våre. Ideen om universelt menneskeverd er på vikende front. Det bli viktigere og viktigere stå for noe, prinsipielt og urokkelig. Og være tydelig på egne verdier hver gang de kollektive strukturene gjør noe vi ikke kan stå inne for.  

Du trenger ikke gjøre dette for å redde verden.

I den tiden vi er på vei inn i nå må du faktisk gjøre det for å redde deg selv.