Vi er natur

Når var det endringen begynte? Det skjedde noe viktig i livet mitt i 2022. Jeg satt alene i flere timer på en holme ute i havgapet i Lofoten. Omgitt av pulsen fra dønninger og suset fra vind stilte jeg meg selv et spørsmål: Hvor slutter jeg, og begynner verden rundt meg? Er jeg begrenset til den rastløse, verbale bevisstheten og det fysiske på innsiden av huden min? Jeg lukket øynene og lot pusten, ikke ordene, lete etter svaret.

Ned i dypet 

Jeg liker egentlig å kjøre på, ikke trekke meg tilbake. For første gang i livet hadde jeg satt av en uke til en reise innover, i meg selv. Jeg har lenge følt på en snikende nummenhet. Året hadde vært preget av flere krevende livshendelser, jeg var utmattet etter en lang bølgeserie av vanskelige, til tider mørke, følelser. 

Livet er heldigvis fullt av overraskende sidedører. I øyeblikket da jeg desperat trengte nye perspektiver møtte jeg Jørgen. Han har brukt store deler av livet sitt blant vismenn og viskvinner i Tibet og Bhutan, og åpnet over en kaffekopp et nytt blikk på tilværelsen. Jeg ble invitert til en samling på en øy utenfor Svolvær. En uke med fordypning i tantriske og samiske ritualer og meditasjonsteknikker. Rart? Ja. Men også et møte med to kulturtradisjoner som begge har dype, dype røtter. 

Og det var dypere jeg ville. Forbi det tynne laget av modernitet. Ut av den hodestyrte rasjonaliteten. I en verden full av døgnfluetrender lengtet jeg etter noe universelt og eviggyldig. 

Systemfeilen på innsiden

«Den vekstbaserte nyliberale kapitalismen er den endelige manifestasjonen av et verdenssyn basert på ideen om separasjon: Individer tenker på seg selv som adskilt fra sine medmennesker, mennesker tenker på seg seg selv som adskilt fra resten av livet på jorden”, skriver Jeremy Lent i innledningen til boken Thrive. 

Du mot meg. Vi mot dere. Økonomi mot økologi. Vi er blitt fremmede for naturen, for hverandre, for oss selv. Det er lenge siden jeg erkjente at tiden vi lever i er ikke en normaltilstand. Ideen om forbruksdrevet vekst, forestillingen om at vi kan fylle et åndelig tomrom med materielle symboler, er en slags kollektiv sinnslidelse. Det preger samfunnet, og det preger hver og en av oss, på ubehagelige måter det kan være vanskelige å få helt taket på. 

Lenge var jeg overbevist om at virkeligheten kunne beskrives mekanisk, systemet var en funksjon av teknologi og politikk, en struktur som utelukkende virket på utsiden av meg selv. Svaret mitt var å jobbe med verdikjededynamikk og bruke teknologi til å lage smartere forretningsmodeller. 

Men hva var spørsmålet?

Jeg har i liten grad reflekterte over hvordan systemfeilen er hardkodet inn i selve kulturen, i tenkningen vår. Vi føler feilen, lever feilen, hver dag. Som de fleste andre velfungerende og velmenende borgere, har jeg internalisert det problemet jeg prøver å fikse. Oppsiktsvekkende mange møter veggen. Det nådeløst harde arbeidet som skaper suksess for rollekarakterene våre gjør pusten grunn og søvnen urolig. Vi jobber for mer bærekraft, på måter som rammer menneskeligheten i oss. 

Jeg har selv kjent på en uro og forklart den med manglende mestring. Jeg må bare bli enda mer strukturert, enda flinkere, jobbe enda hardere. For hvem?

En tanke har vokst seg sterkere: Kan det diffuse ubehaget være uttrykk for sunnhet? Er det egentlig en stemme dypt inni i meg som protesterer? 

Alt er bevegelse

Det tok tid å skru av all bakgrunnsstøyen oppe i Lofoten. Etter noen dager med gode samtaler, fant jeg en kajakk. Jeg padlet ut på den ytterste holmen for å tilbringe litt tid helt alene. Etter et par timers ensom meditasjon, opplevde jeg noe som er så langt fra teknokratisk tenkning at det føles vanskelig å skrive om. 

Jeg smeltet sammen med alt rundt meg. Jeg var huden som erfarte vinden, jeg var bevisstheten som satte navn på erfaringen. Men jeg var også vinden, lyngen, havet. Det fantes ingen tydelig grense mellom meg og bølgene og det storslagne landskapet. Pusten, bølgene, måkenes vingeslag, skyene som drev på himmelen over meg og de andre menneskene, på øyen og på fastlandet, var bare ulike deler av det samme: En stor og evig endringsprosess, ting som forsvinner og gjenoppstår, blaff av liv i en evig strøm. Du er meg. Vi er natur. Alt er bevegelse. 

Da jeg åpnet øynene glødet omgivelsene. Fargene og lydene var sterkere. Jeg følte meg fri, det føltes som om et filter, en skygge, var fjernet. Følelsen av tomhet og avmakt var erstattet av følelsen av å være en kraft. Et virkestoff i verden, 100% tilstede her, nå.

Vannet i gullfiskbollen

Jeg skriver om dette fordi denne erfaringen fortsatt virker i meg. Til forskjell fra varianter av ledertrening jeg har vært eksponert for, handlet ikke dette om å navigere mer taktisk i møte med eksterne forventninger. Det var en opplevelse av å kunne stå støtt og trygt på innsiden i meg selv, akkurat som jeg er. Jeg tappet inn i en ny energikilde, en opplevelse av tilhørighet. 

I ettertid har dette vokst til en innsikt: Målet er ikke å strekke seg høyest mulig, fortest mulig. Vekst handler om å veve seg inn i verden, og etablere et mer robust rotsystem. Det er å styrke evnen til å stå opp for verdier med integritet. Det er å utvikle og ta vare på støttende, ærlige og robuste relasjoner. Det er å bidra til strukturer og ideer som er større enn meg selv. 

Erfaringen gjør meg ikke virkelighetsfjern. Snarere tvert imot. Den har trigget en ny handlekraft. Vi kan ikke meditere og manifestere frem endringene vi trenger. Å endre verden handler om å utfordre maktstrukturer, forretningsmodeller og insentiver. Vi må mobilisere målrettet rundt viktige ideer. Men det holder ikke å peke på ytre rammer. Vi må også utfordre de strukturene som jobber i oss, fra innsiden. Fortellingene i oss, som styrer alle våre valg og prioriteringer. Og vi må koble oss sammen i nettverk.

Reduksjon eller reparasjon

Introspeksjon, det å skue innover med ærlighet, er nødvendig for å frigjøre oss modernitetens operativsystem. Ideen om adskillelse, den individualisert lykkejakten, er vannet i samtidens gullfiskbolle. Premisset som kodes inn i det moderne mennesket er økt produktivitet, topplinjevekst inn i evigheten. Helt fra barndommen knyttes opplevelsen av egenverdi til i hvilken grad vi skaper målbare resultater innenfor rammen av systemets spilleregler. Vi svømmer i en logikk som gjør mange relasjoner, ikke minst i arbeidslivet, instrumentelle. Slik brytes veven av dypere fellesskap. 

Tankebagasjen vi har med oss legitimerer ansvarsfraskrivelse og skaper strømlinjeformede monokulturer i mange organisasjoner. Mangfold er noe det snakkes varmt om, som i praksis skaper friksjon i maskineriet. Mye av det som kalles «personlig utvikling» er ofte kunsten å bli enda mer produktiv innenfor rammen av et miljøfiendtlig samfunn, der den komplekse menneskeligheten ikke tas på tilstrekkelig alvor.

Det er heldigvis mange som ser dette bildet nå. Systemet vi skal bort fra er i ferd med å bryte sammen. Det holder ikke å trykke på bremsepedalen. Skadene på natur allerede dramatiske. Fremover må vi jobbe med regenerative løsninger, der vi ikke bare går i null — men gjenskaper det som har gått tapt. 

Frihet fra innsiden

Generasjonsprivilegiet vårt akkurat nå er å bryte med de modellene som har herjet med planeten og sjelen i over 100 år. Vi har muligheteen til å definere nye og klokere spilleregler. En motkraft iferd med å mobiliseres. Denne endringen forutsetter en ny fortelling, en ny rasjonalitet, både på individ-, bedrifts- og samfunnsnivå.

Flere av oss må heve stemmen. Vi må bryte forventninger med lavere skuldre. Det krever indre frihet. Denne teksten er for meg frigjøring. Jeg vil si det jeg tenker, ikke det jeg tror at noen vil høre. Jeg vil være, og bli målt på, min evne til å være en motkraft. Jeg har brukt for mye tid og krefter på ytre anerkjennelse, på jag etter vind og rollespill. En del av prosjektet mitt fremover er å bli en tydeligere og tryggere utgave av meg selv.

De mange som jobber for dyp endring i næringsliv, forskning, kulturliv og politikk er i dag for dårlig organisert. Ja, vi skal bygge, målrettet og med stor kraft. Men vi må bygge riktig. “Det er ikke hva du skaper som betyr noe, men hvorfor og hvordan du skaper det”, skrev kunstneren Jannik Abel på et tidspunkt.  

Vi er mange som kjenner på disse erkjennelsene nå. Å flytte skrivingen min over til Idealtid, bygge et kollektiv, er et nytt skritt. Jeg vil fremover bidra til å etablere nye og mer mangfoldige fellesskap, forankret i felles verdier. Vi trenger å løfte frem de gode folka, de viktige ideene og de ufortalte historiene. Vi må bli flinkere til å fremkalle det fulle potensialet i hverandre og skape nettverk som gir flere mulighet til å ta del.

Og ikke minst: Vi må romme menneskelighet, stille vanskeligere spørsmål og møte andre med større nysgjerrighet. Jeg vil fremover i større grad tillate meg å skru av, puste, undre meg over det mirakuløse i at vi lever, i en virkelighet som er større, rikere og mer bevegelig enn det en liten menneskehjerne klarer å romme.