Vi kan velge våre kamper

Nasjonalisme kan betraktes som et fenomen der et menneske, eller en gruppe mennesker, identifiserer sitt selv med sitt land og dets nasjonale symboler og kulturelle uttrykk. I praksis fungerer dette som et kollektivt ego som skaper sterke følelser av tilhørighet og samhold.

Fotballbanen - en arena for konkurranse og samhold - blir fort en global scene hvor nasjonal stolthet uttrykkes. Nasjonale lag, landslag, representerer noe langt mer enn sport; de blir vikarierende symboler på nasjonal identitet. Dette er særlig tydelig under internasjonale turneringer og kvalifikasjoner, der et imponerende antall mennesker samles for å heie på sitt land - med en intensitet sporten alene ikke kan forklare.

Gjennom det iscenesatte oppgjøret mellom to lag - mellom et «oss» og «dem» - forsterkes interne bånd, samtidig som det skapes klare grenser mot andre nasjoner. Arenaen for fotball er dermed ikke bare en kamp om poeng – det er en kamp om ære, identitet og kulturell posisjon. 

Samtidig, ved at de deltakende nasjonene er tilstede i en bredere kollektiv arena, skapes og forsterkes også båndene på tvers av nasjonene. Dermed er det også en overordnet gruppeidentitet tilstede der rivalisering blir del av en kollektiv helhet. Den enkelte nasjon som deltar blir tilhørende et større fellesskap. 

I denne forstand fungerer fotball og dens kamper som inter-nasjonale ritualer, der nasjonene etterstreber å opprettholde og styrke sitt eget selvbilde og båndene til andre. Mens der fotballens nasjonalisme handler om å kjempe for sitt land med et fredelig bakteppe som skaper en metaforisk kamp for landets ære, bærer dens mer aggressive uttrykk en tyngre byrde: Å drepe for sitt land, og å dø for sitt land.

Israels deltakelse i VM-kvalifiseringen reiser spørsmål om hvordan nasjonalisme og politikk overlapper og spiller sammen, på en måte som utfordrer tilskuere og deres forestilling av sportens apolitiske ideal. Israels tilsynelatende uproblematiske deltakelse skaper insentiver til å forstå deres handlinger som underlagt moralen; fotballen blir et redskap for å normalisere politikkens amoral.

Nasjonale symboler som flagg og hymner får en fremtredende plass, og kampene skaper en kontekst for Israel å operere i, løsrevet fra de virkelige forholdene - en parallell virkelighet der overgrep tones ned - eller blir lydløse - til fordel for en kollektiv illusjon av normalitet. 

På denne måten, selv om fotballbanen ofte fremstår som en arena for internasjonalt fellesskap, kan det også bli en plattform for å skjule ekte kamper bak et konstruert ett. I praksis kan dette tolkes som en indirekte aksept for - men ikke kun knyttet til - Israels folkemord ovenfor palestinere. 

I fraværet av andre nasjoners avstand fra dette, blir rammen av fotballens fellesskap besudlet: Banen, kampen og tilskuerne blir et speilbilde av storsamfunnets likegyldighet; et uhyggelig bakteppe preget av dobbelmoral og selektivt - men ikke vilkårlig - menneskeverd. 

Kampens tilskuer får kanskje et pusterom, men for urettens ofre er dette pusterommet en transaksjon - et bytte - mot sin egen rett til å puste. 

Både den etniske rensingen av Palestina og Israels deltakelse i kvalifikasjonsrundene for VM er uttrykk for nasjonalistiske impulser - selv om de uttrykkes på fundamentalt forskjellige måter.

Med dette som grunnlag blir det relevant å påpeke den underliggende sammenhengen mellom Israels folkemord ovenfor palestinere og Israels deltakelse i VM. Fravær av sanksjoner og straffereaksjoner bidrar til å legitimere og opprettholde et system som muliggjør folkemord, okkupasjon og systematiske menneskerettighetsbrudd. Mangelen på kritikk fra andre nasjoner - stillheten - kan tolkes som en form for samtykke – eller til og med medskyldighet – i en lang rekke overgrep vi som samfunn ennå ikke har begreper for å beskrive eller forstå. 

Hva sier dette egentlig om det internasjonale samfunnet?

Sportens idealer, som lenge har blitt plassert på en pidestall, er avkledd. I ønske om å opptre i tråd med verdier, hvor denne arenaen ikke lenger lever opp til kriteriene for fellesskap, står de andre nasjonene og tilskuerne i et dilemma; kan internasjonale sportsarrangementer være en arena hvor politikk og menneskerettigheter overses?

Når fellesskapets grunnverdier trues og står vaklende, fordi spillereglene utenfor banen brytes med grov likegyldighet, må vi spørre oss selv:

Hvilke kamper er det vi egentlig skal kjempe?