Vi må snakke om fred

I en av disse varme, lange og analoge somrene en gang på 80-tallet la en konvoi ut fra Arbeidernes Båtforening på Kjeltringholmen i Randesund. Båtene i konvoien var, sett med nåtidens øyne, små og nøysomme. Menneskene om bord var, sett med barndommens øyne, glade og lett selvtilfredse. Og nei, dette var ikke en konvoi som i «en gruppe båter som forflytter seg sammen for felles støtte i forbindelse med krig eller opprør». Dette var en «fredskonvoi», som i «en gruppe båter som forflytter seg sammen for en felles støtte i forbindelse med fred». Målet for konvoien var Nei til Atomvåpens sommerleir på Tromøya.

Vi var fem om bord. To voksne og tre barn. Fem mennesker om bord i vår 29 fots ombygde fiskesjekte, med gaffelrigg og uten noe særlig kjøl å snakke om. Og det vet vi som elsker havet betyr at båten seilte best, eller egentlig bare, i medvind. Og medvind hadde vi denne lune sommerdagen, både værmessig og moralsk. For anledningen hadde vi pyntet det grønne, solblekede storseilet med det internasjonale anti-atomvåpenmerket. Vi var ikke alene om det. Og de som ikke hadde seil, pyntet båtene sine med vimpler og flagg. Budskapet var det samme: Fred og nedrustning.

Det var lengre fra Kristiansand til Arendal på den tiden, både til lands og til havs. Og vi hadde god tid. Ryktene forteller at den eneste krangelen som innebar en grad av diplomatiske forhandlinger i løpet av disse dagene handlet om hvor fort, eller rettere sagt, hvor sent konvoien skulle bevege seg. Ikke overraskende kanskje, ble utfallet av forhandlingene «Så sent som mulig».

Jeg husker disse dagene mest som langsomme, late og solfylte sommerdager på sjøen. Vi var barn, tross alt. Av havet og av regnbuen. Dager med alt det innebar av skorpe på leverposteien, lange bad, krabber, kuunger, albuskjell og sommerlig letthet. Om kveldene, i god tid før solen gikk ned, ankret vi opp på skjærene. De voksne samlet seg i grupper og snakket om ting vi ennå ikke forsto, mens sjøfuglene, som etterhvert ble akkompagnert av trekkspill og sang, bidro med perfekt lydspor.

Kalde og fornøyde, satte vi oss ned rundt bålet, pakket inn i godt brukte håndklær og lyttet oppmerksomt.

Vi hørte ord vi ikke hadde hørt før. «Konvoi» var ett av de. «Pasifist» og «desertør» var andre. Vi forsto intuitivt at Johan Galtung var en bra fyr og vi lærte at fred er mer en fravær av vold. Fred var menneskerettigheter og sosial rettferdighet, og det var fred med naturen. Vi forsto det fantes modige mennesker der ute som gikk mot strømmen, som kjempet for fred, som ble drept fordi de nektet å drepe.

Vi ante nok, mer enn vi visste, viktigheten av det vi var med på. Vi kjente på felleskap og vi kjente, tror jeg, på kraften som oppstår i en gruppe som samles om en intensjon. Alt føles mulig, kraftfullt og håpefullt og på samme tid sårbart og nært.

Å snakke om fred, eller å høre det ble snakket om fred, fredsarbeid og nedrustning var for oss, barn av an annen tid, ikke begrenset til akkurat denne sommerens fredskonvoi. Selv om akkurat den uten tvil satte dype spor i et barnesinn. Samtaler om fred som ide, som alternativ, som ideologi og som mulighet, var en naturlig del av min og mine søskens barndom. Rundt oss ble det ble snakket, skrevet og sunget om fred. Selvsagt var det ikke slik for alle, men jeg har likevel en sterk følelse av at fred var på den offentlige dagsordenen.

Fred ble løftet som et alternativ til krig. Som er mål i seg selv. Og som mer enn det, som et slags naturlig evolusjonistisk skritt i menneskehetens utvikling.

Og underveis, mens vi gradvis forsto mer, lærte vi flere ord om fred. Ordene dannet setninger og resonnementer og snart hadde vi ord nok til å snakke om fred vi også. Ordene styrket språket vårt, som i sin tur muliggjorde forestillinger og aspirasjoner og bar i seg noe mellommenneskelig og noe godt. Gjennom språket, ble utfallsrommet større og valgene, at det fantes valg, føltes realistisk.

Jo, det var en annen tid. Selvsagt var det det. Det er alltid «en annen tid» for alt. På tampen av kald krig og mange tiår med opprustning og våpenkappløp bar jeg, som mange barn, på en til tider overveldende frykt for atomvåpnenes destruktive kraft. At det ble snakket om fred, dempet angsten for krig. For det ga oss en følelse av at det fantes alternativer. Jeg husker det ikke som naivt eller som fravær av forståelsen av kompleksitet.

Hva skjer med oss når vi glemmer å bruke ordene, konseptene og språket for fred? Eller når vi aldri lærer dem? Og når ordene vi bruker aller mest til sammen blir til historien om krig? Krig som det eneste alternativet, som uunngåelig og som det modige og det nødvendige valget. Forfatter og en av våre aller viktigste stemmer Linn Stalsberg skriver; “Krig er ikke noe som bare skjer. Det er noe vi snakker fram, investerer i og normaliserer.”

La oss huske det. Og la oss huske at krig i sitt innerste vesen er destruksjon og ødeleggelse. Det er ødelagte liv, ødelagte hjem og ødelagt natur. Krig river kropper, sjeler og livsgrunnlag i fillebiter. Og fra dette, skal noe bedre vokse frem. Vi skal ødelegge for å skape. Krigens logikk fremstår ulogisk. Og for å overbevises om noe annet, trengs retorikk og historiefortelling over tid.

Selvsagt må vi forstå kompleksiteten i konflikter. Like fullt bør vi forstå at det er penger å tjene på krig, at det er mektige interesser bak og at urettferdige systemer i bunn over tid fremprovoserer og normaliserer vold og konflikter. Perspektivet mitt, at vi må snakke om fred, er privilegert. Jeg vet det også.

Men jeg er mor. Jeg har barn som snart er gamle nok til å bli soldater.

I en slik virkelighet ønsker jeg meg ledere som minner oss på, at selv om krig kan virke uunngåelig, og noen ganger kanskje også er det, er målet likevel fred. Målet må alltid være fred. For fred er både billigere og bedre. Det er smartere. Jeg savner å høre det. Jeg savner historiene om hva som kommer etter. Hva som kan komme etter historiene vi nå forteller om nødvendigheten av krig og opprustning.

Fredkonvoien kom frem til sommerleiren på Tromøya. Vi var på vei inn i en ny tid. En fredelig tid for oss. Slett ikke for alle. Nå er volden kommet nærmere igjen og vi ruster opp til krig og til forsvar. Men parallelt med opprustning til krig, må vi ruste opp til fred. Vi må snakke om fred og vi må tro på fred, som en smart løsning på komplekse problemer. Som en vesentlig brikke i å gi menneskeheten mulighet til å håndtere klima- og naturkrisen. Vi må styrke våre institusjoner, vår tenkning og vårt språk, så alternativet til krig ligger klart til utrulling. Alltid. Først da er ikke utfallet gitt.

La meg avrunde med deler av musiker Kjell Inge Torgersen sin vakre oversettelse av Sting sin låt «Fragile», før våren legger til rette for nytt liv og en fredskonvoi til Merdø;

Ja, kanskje denne handlinga
skulle slå fast gamle sanningar:
– at aldri kjem det godt or vald,
nei, aldri i noko fall.
For dei som bur utan lykkestjerna nær
er eg redd me gløymer kor skjøre me er.